Beltestork

Beltestork (Mycteria leucocephala) er en stor asiatisk stork som blir omtrent 93–102 cm lang, har et vingespenn på rundt 150–160 cm og veier cirka 2–3,5 kg. Voksne fugler er hovedsakelig hvite med kraftige svarte bånd på vingene og brystet, rosarøde fjær over bakre del av kroppen, et nakent oransje til rødlig ansikt og et langt gult nebb som bøyer svakt nedover.

Ungfugler er langt mattere, med gråbrun fjærdrakt og fjærkledd hode. Voksne hanner og hunner ser svært like ut, selv om hannene i gjennomsnitt er noe større. De rosa bakfjærene, de mønstrede vingene og det lange gule nebbet gjør arten lett gjenkjennelig.

Beltestork søker mat i grunne ferskvannsvåtmarker, myrer, innsjøer, reservoarer, elvekanter, sesongdammer og oversvømt jordbruksland som rismarker. Den er særlig effektiv i vann som er grunt nok til at nebbet kan sveipes nær bunnen.

I India bruker arten ofte menneskepåvirkede våtmarker og jordbrukslandskap i tillegg til naturlige våtmarker. Vellykket hekking krever fortsatt egnede reirtrær innen rekkevidde av produktive næringsområder. Store kolonier kan ligge i trær i eller ved landsbyer, reservoarer og vernede våtmarker.

Fisk dominerer kostholdet. En detaljert studie fra Delhi-området registrerte fisk i alle observerte fangster og viste at fuglene endret byttestørrelse under hekkingen. Amfibier, krepsdyr og andre smådyr fra vann tas også av og til, men fisk er klart den viktigste føden.

Beltestork jakter hovedsakelig ved berøring. Den går gjennom grunt vann med nebbet delvis åpent og sveiper det fra side til side nær bunnen før det smekker igjen når et byttedyr treffer nebbet.

Fotbevegelser i bunnen kan skremme fram fisk som skjuler seg i vegetasjon eller sediment, og fuglene kan av og til bruke vingene til å forstyrre eller styre byttet. Fangstraten endrer seg med behovene i hekketiden og lokale bytteforhold.

Beltestork seiler effektivt på stigende varm luft når den forflytter seg mellom våtmarker og hekkekolonier, og kan gjøre betydelige lokale bevegelser når vannstand og mattilgang endrer seg. Disse forflytningene er fleksible og utgjør ikke et fast langdistansetrekk gjennom det meste av utbredelsen.

En studie publisert i 2024 av hekkende fugler ved National Zoological Park i Delhi dokumenterte to former for varmeregulering: urohidrose, der fuglene fukter beina med ekskrementer, og det å spre vingene. Begge atferdene økte i de varmeste delene av dagen, og hannene brukte dem oftere enn hunnene.

Beltestork er sosial og søker ofte mat og hviler i grupper, gjerne sammen med andre storker, hegrer, ibiser og pelikaner. Flokker kan spre seg utover grunt vann under næringssøk og senere samles på åpne banker, øyer eller i trær for å hvile og stelle fjærene.

Hekketiden varierer mye gjennom utbredelsen og følger gjerne lokale nedbørsmønstre og våtmarksforhold fremfor én fast kalender. Beltestork hekker kolonivis i trær, ofte sammen med andre store vannfugler. Begge voksne bygger og vedlikeholder et stort kvistreir, og kullet består vanligvis av to til fem egg.

Begge foreldrene ruger i omtrent en måned og mater ungene med oppgulp av fisk. Ungene klekkes blinde og i stor grad hjelpeløse og blir flygedyktige etter rundt 60 dager. En studie fra 2024 ved National Zoological Park i Delhi og Keoladeo National Park fant at hannene var mer årvåkne enn hunnene i hekkekoloniene. Årvåkenheten økte også etter hvert som ungene vokste og varierte med antall besøkende og lokale forhold ved kolonien.

En femårig studie ved Telineelapuram i Andhra Pradesh fant stor variasjon i reproduksjonen mellom år. Rekrutteringen varierte fra omtrent 29,3 % til 46,7 % og var i gjennomsnitt 40,9 %, mens gjennomsnittlig ungedødelighet var 18,6 %. Sykloner, predasjon, ulykker og at unger falt ut av reirene var blant de registrerte dødsårsakene.

Beltestork er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten ble flyttet fra nær truet til livskraftig i rødlisteoppdateringen fra 2023. Ved denne vurderingen oppga BirdLife mer enn 20 000 voksne individer og en tilsynelatende økende global bestand knyttet til bevaringstiltak.

State of India's Birds 2025 plasserer arten i kategorien lav bevaringsprioritet (Low Priority) på landsbasis. De oppdaterte estimatene viser en langsiktig økning på omtrent 24,7 %, men en aktuell årlig tilbakegang på rundt 1,5 %. Tap av våtmarker, forurensning, forstyrrelse og fjerning av reirtrær er fortsatt viktige lokale trusler.