Flekkbrystviftestjert

Flekkbrystviftestjert (Rhipidura albogularis) er en liten viftestjert som bare finnes på den indiske halvøya. Den måler omtrent 14,5–17 cm og veier rundt 10–13 g.

Oversiden er mørk gråbrun, med svartaktig ansikt, tydelig hvitt øyenbryn og hvit strupe. Over brystet går et mørkt bånd med små hvite flekker, mens den lange mørke halen har brede hvite spisser. Sammenlignet med hvitbrynviftestjert (Rhipidura aureola) har den et flekket brystbånd i stedet for svart strupe med tydelige hvite skjeggstriper.

Flekkbrystviftestjert ble tidligere behandlet som en del av hvitstrupeviftestjert-komplekset (Rhipidura albicollis). Forskjeller i fjærdrakt, lyd, utbredelse og bredere fylogenetiske undersøkelser førte til at de store artslistene anerkjente den indiske halvøyformen som den egne arten R. albogularis.

AviList 2025 behandler fortsatt flekkbrystviftestjert som en full art. Vanligvis anerkjennes to underarter, nominatformen R. a. albogularis og R. a. vernayi. Den tidligere forbindelsen til hvitstrupeviftestjert er nyttig å kjenne til fordi eldre bøker og observasjoner kan føre fugler fra India under R. albicollis.

Flekkbrystviftestjert lever i løvfellende og eviggrønn skog, skogkanter, kratt, plantasjer, jordbrukslandskap og hager med trær i sentrale og sørlige India. Den finner vanligvis mat i de lave og midtre lagene av vegetasjonen, der greiner og tett løvverk gir både utkikksposter og skjul.

Arten tåler en del habitatendring og kan leve nær mennesker, men er fortsatt avhengig av nok trær og busker til å gi både insektføde og reirplasser. Landskap der den lave vegetasjonen ryddes bort blir langt mindre egnet.

Kostholdet består hovedsakelig av små insekter og andre leddyr. Fuglene plukker bytte fra løvverk og greiner eller forfølger det i korte, smidige flygninger fra en utkikkspost.

Den stadig bevegelige halen er en del av artens aktive næringssøk. Halen åpnes, lukkes og vries mens fuglen hopper gjennom vegetasjonen, noe som kan bidra til å få små byttedyr i bevegelse og gjøre dem lettere å oppdage. Korte utfall i lufta gjør at fuglen raskt kan fange insekter som skremmes ut fra blader og greiner før den vender tilbake til dekning.

Flekkbrystviftestjerter er livlige og iøynefallende fugler som vanligvis ses alene eller i par. De løfter og sprer ofte halen, skifter retning brått og gjør korte flygninger gjennom den lave og midtre vegetasjonen. De kan også slutte seg til blandede flokker med andre små insektetende fugler og fortsetter da den karakteristiske viftingen med halen mens de følger flokken.

Arten har en klar og melodisk sang i tillegg til kortere kontakt- og varsellyder, og syngende fugler er ofte langt lettere å finne enn stille individer i tett vegetasjon. Fuglene blir særlig vokale når de holder kontakt med maken eller reagerer på forstyrrelser.

Hekkingen er registrert hovedsakelig fra mars og inn i august, men tidspunktet varierer på den indiske halvøya. Parene blir territorielle rundt hekkeområdet, og halevifting og korte flygninger tett rundt maken inngår også i kurtisen. Begge voksne bygger en liten, ryddig skål av fine plantefibre og edderkoppnett, vanligvis festet i en vannrett greinkløft eller på en tynn grein.

Kullet består vanligvis av to eller tre egg. En preprint fra 2024 fulgte 15 reir rundt Indore i Madhya Pradesh og fant at begge voksne deltok i reirbygging, ruging og mating av ungene. I de vellykkede reirene besto kullene av to egg; klekkingen skjedde etter omtrent 13–16 dager, og ungene forlot reiret etter rundt 15 dager. Disse tidsverdiene kommer fra én lokal studie og kan variere andre steder.

Flekkbrystviftestjert er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Selv om arten bare finnes i India, har den en stor utbredelse på store deler av halvøya og lever både i naturlige og delvis menneskepåvirkede områder med trær.

State of India's Birds 2025 anslår en langsiktig nasjonal økning på omtrent 173 % og en aktuell årlig økning på rundt 14 %. Arten er fortsatt klassifisert som Low Priority, altså lav bevaringsprioritet, nasjonalt. Lokal rydding av skog, kratt og lav vegetasjon kan fortsatt fjerne leveområder.