Orientdvergskarv

Orientdvergskarv (Microcarbo niger) er en av de minste artene i skarvefamilien. Voksne fugler er omtrent 50–56 cm lange, har et vingespenn på rundt 90 cm og veier omkring 360–525 g. Fugler i hekkedrakt er glinsende svarte med små hvite fjær rundt hodet og på halsen, mens fuglene blir brunere utenom hekkesesongen og ofte får lysere strupe.

Den lignende bengalskarven (Phalacrocorax fuscicollis) er større og har lengre nebb, hode og hals. Orientdvergskarvens kompakte kroppsform, korte nebb og tydelig mindre størrelse er ofte de enkleste kjennetegnene når begge arter forekommer sammen.

Orientdvergskarven er sterkt knyttet til ferskvann, men bruker et svært bredt spekter av våtmarker. Den finnes ved elver, innsjøer, landsbydammer, reservoarer, myrer, vanningskanaler, oversvømte jorder og rismarker, og kan lokalt også bruke brakkvann og tidevannsområder. Grunt til moderat dypt vann med mye småfisk er særlig gode næringsområder.

Arten tåler mye menneskelig aktivitet. En stor studie publisert i 2025, basert på feltarbeid i nordlige og nordøstlige Bangladesh fra 2017 til 2023, fant mange hekkekolonier i våtmarker som ble brukt intensivt av mennesker. Også menneskeskapte og sterkt endrede vannmiljøer kan derfor være verdifulle dersom de beholder fisk, store hekketrær og relativt trygge hvileplasser.

Småfisk dominerer kostholdet, men orientdvergskarven tar også frosker, krepsdyr, vanninsekter og andre små dyr i vannet. Fuglen dykker fra overflaten og forfølger byttet under vann, der svømmeføttene brukes til å drive kroppen framover før byttet gripes med nebbet.

En studie fra en urban våtmark i Kolkata publisert i 2024 registrerte 1 957 dykk i den største innsjøen. Dykkene varte i gjennomsnitt omtrent 10,8 sekunder, og lengre dykk ble gjerne fulgt av lengre pauser ved overflaten. Resultatene tyder på at vanndybde og tiden som trengs for å lete etter fisk påvirker både hvor lenge fuglen holder seg under vann og hvor lang pause den trenger mellom dykkene.

Etter dykking sitter de ofte på greiner, stolper eller andre strukturer med vingene bredt ut. Denne typiske skarvestillingen bidrar til at våte fjær tørker etter næringssøket. Fjærdrakten hos skarver slipper inn mer vann i de ytre fjærene enn hos mange andre vannfugler. Dermed blir det mindre luft i fjærdrakten som gir oppdrift og må presses ned under dykking, samtidig som et luftlag nær kroppen fortsatt bidrar til isolasjon. Tilpasningen gjør undervannsjakt lettere, men fører også til at fuglen blir våtere når den kommer opp.

Orientdvergskarver kan jakte alene, i løse grupper eller i større ansamlinger der mange fugler utnytter den samme fiskerike vannflaten. De overnatter også gjerne sammen. I Bangladesh-materialet fra 2017 til 2023 ble det registrert 39 egne felles nattkvarterer i tillegg til hekkekoloniene, noe som viser at felles hvileplasser er en viktig del av sosiallivet også utenfor hekketiden.

Orientdvergskarven hekker i kolonier og kan dele hekketrær med hegrer, egretthegrer og andre vannfugler. Reiret er en plattform av kvister i trær eller store busker nær vann. Tre til fem egg er vanlig, og begge foreldrene deltar i ruging og mating.

Studien fra Bangladesh publisert i 2025 registrerte 186 aktive kolonilokaliteter, hvorav 147 var hekkekolonier, og totalt 22 892 reir under feltarbeidet fra 2017 til 2023. I de 42 reirene som ble fulgt nærmere varte inkubasjonen 24–29 dager, og ungene ble flygedyktige etter omtrent 35–45 dager. Studien fant også flere reir ved kolonilokaliteter med flere og høyere trær. Mange av koloniene lå i våtmarker med mye menneskelig aktivitet.

Ungene klekkes nakne og hjelpeløse og er helt avhengige av foreldrene. Begge foreldrene mater dem ved å gulpe opp delvis fordøyd mat.

Orientdvergskarv er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vanlig over store deler av utbredelsesområdet. I India har bestanden økt kraftig over lang tid, mens utviklingen de siste årene har vært stabil til svakt positiv.

Lokalt kan forurensning, redusert fisketilgang, fjerning av hekketrær og forstyrrelser ødelegge viktige hekke- og næringsområder. Evnen til å bruke reservoarer, landsbydammer og jordbruksvåtmarker gjør likevel arten robust i mange menneskepåvirkede landskap.