Svartbuktrappe

Svartbuktrappe (Lissotis melanogaster) er en mellomstor afrikansk trappe knyttet til høyt gressland og åpen savanne. Begge kjønn er rundt 60 cm lange, men hannene er betydelig tyngre: hunnene veier i gjennomsnitt omtrent 1,4 kg, mens hannene vanligvis ligger rundt 1,8–2,7 kg. Voksne hanner har markant svart strupe, bryst og buk samt tydelige svarte og hvite hodetegninger. Hunnene er langt mer kamuflerte, med lysebrun mønstret fjærdrakt og lys underside.

Arten ligner svartgumptrappe (Lissotis hartlaubii), særlig i Øst-Afrika. Svartgumptrappen er generelt gråere og skiller seg i mønster på hode, hals og overgump. To underarter anerkjennes: nominatformen L. m. melanogaster over det meste av utbredelsesområdet og L. m. notophila i det sørøstlige Afrika fra Zimbabwe og sørlige Mosambik mot Sør-Afrika.

Svartbuktrappe foretrekker åpne gressmarker og savanne med spredte trær, særlig der gresset er høyt nok til å gi dekning uten at vegetasjonen blir så tett at bevegelse hindres. Den bruker også sesongfuktige gressmarker og andre åpne habitater med spredte busker eller trær.

Fuglene kan dukke opp i nylig brente eller beitede områder når ny vegetasjon og insekter blir tallrike, men unngår vanligvis både store arealer med svært kort og bart gress og tett skog. En mosaikk av vegetasjonsdekke og mer åpne områder for næringssøk er derfor særlig gunstig.

Dietten er opportunistisk. Insekter og andre virvelløse dyr er viktige, særlig gresshopper, biller, termitter og larver, mens frø og annet plantemateriale også spises. Små frosker, øgler og andre virveldyr kan tas når anledningen byr seg.

Svartbuktrappe søker mat ved å gå langsomt og målrettet gjennom vegetasjonen og stopper ofte for å undersøke bakken før den hakker eller gjør et kort utfall mot et bytte. Slik finner den både synlige insekter og mindre mat skjult mellom gresstråene.

Hekketiden varierer mye gjennom utbredelsesområdet, og lokale topper følger ofte perioder med regn og ny vegetasjonsvekst.

Hannene er polygyne, noe som betyr at én hann kan pare seg med flere hunner. Kurtisen er svært iøynefallende. Hannen strekker halsen og gir et froskelignende kvekk før hodet trekkes bakover mot skuldrene; deretter følger en knurrende lyd og til slutt den karakteristiske pop-lyden når hodet løftes igjen. Lyden kan høres på lang avstand og har gitt arten kallenavnet «sjampanjefuglen». Når hannen nærmer seg hunnen, kan halen holdes reist. Hannen kan gjenta oppvisningen fra faste partier i gresslandet og utfører også en oppvisning i lufta der den oppblåste strupen vises tydelig.

Etter paring deltar hannen ikke i reirbygging eller ungeomsorg. Hunnen legger ett eller to egg i en grunn grop på bakken, ofte ved siden av en gresstue eller lav busk der den kamuflerende fjærdrakten gir dekning. Hun ruger og tar senere hånd om de velutviklede ungene alene. Ungene kan forlate reirplassen kort tid etter klekking, men er fortsatt avhengige av hunnen for beskyttelse og veiledning.

Nøyaktig rugetid og hvor lang tid det tar før ungene blir flygedyktige er fortsatt dårlig dokumentert i ville bestander.

Svartbuktrappe er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara, men den globale bestandstrenden regnes som synkende.

I Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini ble arten også klassifisert som livskraftig regionalt i 2025. Lokale bestander kan likevel reduseres av tap og intensiv bruk av gressland, forstyrrelser og jakt. Arten er avhengig av åpne savanne- og gresslandskap som samtidig gir tilstrekkelig vegetasjonsdekke.