Hvitbrynviftestjert

Hvitbrynviftestjert (Rhipidura aureola) er en slank og aktiv sangfugl, omtrent 17–18 cm lang og rundt 11 g tung. De lange hvite øyenbrynene møtes over pannen, over en svart maske og strupe, mens hvite skjeggstriper rammer inn det mørke ansiktet. Undersiden er lys, og den lange mørke halen har hvite ytterkanter.

Flekkbrystviftestjert (Rhipidura albogularis) er den mest sannsynlige forvekslingsarten i store deler av India. Den har bred hvit strupe, kortere øyenbryn og et mørkt brystbånd med hvite flekker, mens hvitbrynviftestjert har svart strupe og et langt tydeligere hvitt ansiktsmønster.

Hvitbrynviftestjert lever i åpen skog, tørr og løvfellende skog, høyt kratt, plantasjer, hager med trær og langs bekker og kunstige vann. Den er vidt utbredt på det indiske subkontinentet og finnes østover gjennom Myanmar til sørlige Indokina, samt på Sri Lanka.

Arten bruker særlig de lave og midtre lagene i vegetasjonen og tåler en del habitatendring så lenge det finnes nok trær, busker og dekning for næringssøk. Hager, plantasjer og skogkanter kan derfor gi gode leveområder ved siden av naturlig skog og kratt.

Kostholdet består hovedsakelig av små flygende insekter og andre leddyr. Fuglene søker aktivt fra lave og mellomhøye sitteplasser og gjør korte utfall i lufta for å fange bytte før de vender tilbake til vegetasjonen.

Halen åpnes, lukkes og vris gjentatte ganger under næringssøket. Bevegelsene kan bidra til å få skjulte insekter i bevegelse og gjøre dem lettere å oppdage.

Hvitbrynviftestjerter ses vanligvis alene eller i par og er aktive, rastløse fugler. De beveger seg raskt gjennom de lave og midtre vegetasjonslagene, sprer halen gjentatte ganger, skifter sitteplass og gjør korte utfall i lufta. Kontakt- og varsellyder brukes ofte, og arten kan også slutte seg til blandede flokker med andre fuglearter.

En studie publisert i 2002 fra Myanmar beskrev hvitbrynviftestjerter som fulgte andre insektetende fugler og tok byttedyr som ble skremt fram av deres bevegelser. Forholdet var vanligvis kommensalt: viftestjertene fikk tilgang til insekter som de andre fuglene skremte opp, uten noen tydelig virkning på dem. Når det var lite insekter, ble viftestjertene derimot også observert mens de stjal bytte fra spettmeiser i flokken. De fleste bestandene er standfugler, men lokale og høyderelaterte forflytninger forekommer i deler av utbredelsen.

Hekketiden varierer geografisk. En seks år lang studie på Sri Lanka fulgte 14 reir i 2012–2017 og registrerte aktive reir hovedsakelig fra slutten av mars til mai. Kurtisen omfatter vifting med halen og korte flygninger rundt maken. Begge voksne bygde de små, nette skålreirene av fibre og røtter bundet sammen med edderkoppnett, og brukte 9–13 dager på å fullføre dem.

Kullene består vanligvis av to eller tre lyst gulbrune til rosa egg med mørkere flekker. Begge foreldrene ruger, varmer og mater ungene. Studien fra Sri Lanka fant reir i svært ulike miljøer, blant annet hager, skogkanter, reservater, teplantasjer, bekkekanter og områder ved veier og vann, noe som viser hvor fleksibelt arten kan hekke når egnet vegetasjon finnes.

Predasjon og kraftig vær kan føre til mislykket hekking. Katter og rovfugler var blant de registrerte predatorene, mens kraftig regn og vind også ødela reir i studien fra Sri Lanka.

Hvitbrynviftestjert er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har en stor utbredelse og er fortsatt vanlig i mange naturlige og menneskepåvirkede områder med trær og busker.

State of India's Birds 2025 anslår en langsiktig nasjonal tilbakegang på omtrent 35,7 % og en aktuell årlig tilbakegang på rundt 1,6 %. Til tross for artens store globale utbredelse viser overvåkingen i India dermed en tydelig tilbakegang.