Landsbyugle

Landsbyugle (Otus bakkamoena) er en liten nattaktiv ugle fra det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 20–22 cm lange, har et vingespenn på rundt 61–66 cm og veier rundt 125–152 g. Fjærdrakten finnes i både gråbrune og mer rødbrune former, og er tett spraglet og stripet slik at en hvilende fugl kan gå svært godt i ett med bark og tørt løv. Tydelige øretufser og en avrundet ansiktsskive gir arten et karakteristisk uttrykk.

På en daghvileplass kan en fugl som sitter tett mot en stamme eller skjult mellom greiner være svært vanskelig å oppdage før den åpner øynene eller flytter på seg.

Landsbyugla tilhører et større asiatisk artskompleks der artsgrensene har vært diskutert i flere tiår. Otus bakkamoena regnes i dag som en egen art, men genetiske og vokale mønstre i gruppen følger ikke alltid de tradisjonelle artsgrensene på en enkel måte.

En studie publisert i 2023 analyserte territorierop fra 122 ugler fra ulike deler av Asia og fant et uvanlig geografisk mønster: bestander i hver sin ende av artskompleksets utbredelse kunne ligne mer på hverandre i lyd enn bestander som lå mellom dem. Landsbyugla regnes fortsatt som en egen art, men funnet viser at slektskapet og evolusjonshistorien i gruppen er mer komplisert enn dagens artsnavn alene antyder.

Landsbyugla bruker mange typer trerike miljøer, blant annet løvskog og delvis eviggrønn skog, sekundærskog, treklynger, frukthager, plantasjer og skogkledde områder rundt landsbyer og byer. Tett løvverk og hulrom i trær gir daghvile- og hekkeplasser, mens mer åpne partier og kantsoner gir gode jaktmuligheter.

Også i landsbyer og byer er arten avhengig av trær. Gamle trær og hulrom har stor verdi både som skjul og reirplasser, og trerike hager og landsbyområder kan fungere som leveområder når det finnes nok dekning og mat.

Kostholdet domineres av store insekter og andre virvelløse dyr, men landsbyugla tar også små øgler, gnagere, enkelte småfugler og andre små virveldyr.

En gulpebollestudie publisert i 2002 fra Auroville i Sør-India fant en tydelig forskjell mellom to habitater: termitter dominerte i en eldre, trekledd plantasje, mens gresshopper og andre rettvinger dominerte på et yngre, grasrikt område. Forskjellen fulgte den lokale mattilgangen tett og viser hvor opportunistisk arten jakter.

Jakten starter vanligvis etter skumring. Ugla sitter på en sittepost før den slipper seg ned mot bytte på bakken eller i vegetasjonen, og den kan også gjøre korte flygninger for å fange insekter i lufta. Fra slike sitteposter kan den utnytte både bytte på bakken og flygende insekter langs skogkanter og åpninger.

Landsbyugler er tydelig nattaktive. På dagtid sitter de vanligvis helt stille i tett løvverk, hulrom eller på skyggefulle greiner og er sterkt avhengige av kamuflasjen. Aktiviteten øker rundt skumring og fortsetter gjennom natten.

Territorier markeres med lave og jevnlig gjentatte rop etter mørkets frambrudd. Ropene avslører derfor ofte at ugla er til stede lenge før selve fuglen blir sett.

Når en hvilende fugl blir forstyrret, kan den strekke kroppen og presse fjærdrakten inn mot kroppen slik at det barklignende mønsteret blir enda vanskeligere å skille fra trestammen.

Par kommuniserer med lave rop og blir mer defensive rundt reirplassen. Landsbyugla hekker i hulrom, vanligvis naturlige trehull eller gamle reirhull etter andre fugler; skjermede hulrom i bygninger brukes også enkelte steder. Kullet består vanligvis av tre til fem hvite egg. Hunnen står for det meste av rugingen mens hannen skaffer mat, og begge foreldrene mater ungene etter klekking.

Arten kan også ta i bruk kunstige reirplasser. Ved Punjabi University i Patiala tok et par i bruk en trekasse som var satt opp i et shishamtre. To ungfugler ble registrert der i juli 2018. Observasjonen viser at reirkasser kan brukes, selv om naturlige hulrom i gamle trær er de vanlige hekkeplassene.

Landsbyugle er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt over store deler av det indiske subkontinentet. Arten regnes som lokalt vanlig i egnede områder, men det nattaktive leveviset og den svært gode kamuflasjen på dagtid gjør at den lett kan overses selv der den er vanlig.

Tap av gamle trær og reirhull kan redusere leveområdene lokalt, mens bruk av plantevernmidler kan påvirke insektbyttet arten er sterkt avhengig av. Evnen til å bruke frukthager, plantasjer og trerike bosetninger gir en viss fleksibilitet, men gamle trær og variert vegetasjon er fortsatt viktige.