Gulerle

Gulerle (Motacilla flava) er en slank, langhalet spurvefugl i erlefamilien. Voksne fugler er omtrent 15–16 cm lange og veier som regel rundt 15–20 gram. Hanner i hekkedrakt har vanligvis klart gul underside og olivengrønn til brunlig overside, mens hunner og ungfugler er mattere.

Arten er svært variabel i fjærdrakten. Hannene kan ha blågrått, mørkegrått, gult, svart eller nesten hvitt hode avhengig av underart, ofte kombinert med tydelige eller manglende øyenbrynstriper. Hodefargene varierer langt mer enn resten av kroppen og gjør gulerlekomplekset til et av de mest iøynefallende eksemplene på geografisk fjærdraktvariasjon blant europeiske spurvefugler.

Gulerlekomplekset har lenge vært vanskelig taksonomisk fordi fjærdrakten varierer så kraftig gjennom Eurasia. AviList v2025b anerkjenner to arter: gulerle (Motacilla flava) og østgulerle (Motacilla tschutschensis). Innen M. flava beholdes en rekke underarter med tydelige forskjeller i hannens hodefarge.

I Norge hekker tre underarter. Såerle (M. f. thunbergi) er klart vanligst og finnes fra høyereliggende områder på Østlandet gjennom Trøndelag og Nord-Norge. Sørlig gulerle (M. f. flava) og engelsk gulerle (M. f. flavissima) er begge svært fåtallige og begrenset til de sørligste delene av landet. En genomstudie publisert i 2018 viste at de markerte forskjellene i fjærdrakt ikke følger de viktigste genetiske skillelinjene særlig godt. Flere former som ser svært forskjellige ut er genetisk nære, mens tydelige øst–vestlige genetiske skiller kan gå på tvers av tradisjonelle underartsgrenser. Arts- og underartsgrensene i komplekset er derfor fortsatt ikke helt avklart.

Gulerla foretrekker åpne områder med lav eller glissen vegetasjon og mye insekter. Hekkeområdene omfatter fuktenger, myrer, sumpkanter, beitemark, flommarker, fjellmyrer og jordbrukslandskap. Mange bestander er nært knyttet til fuktig mark og grunt vann, men arten kan også hekke i tørrere jordbrukslandskap der den finner gode næringsområder og skjulte reirplasser.

En studie publisert i 2010 fra jordbrukslandskap i Øst-England viste hvor raskt habitatbruken kan endre seg gjennom én hekkesesong. Tidlig i sesongen ble de fleste territorielle fuglene funnet i høstsådde kornåkre, men senere forlot de i stor grad disse og brukte potetåkre i stedet etter hvert som hekkesesongen skred fram.

Utenom hekkesesongen bruker arten et tilsvarende bredt spekter av åpne habitater, blant annet oversvømte gressmarker, rismarker, beitemark, innsjøkanter og andre våtmarker.

I Norge er såerla særlig knyttet til fjellmyrer, fuktige vierområder og andre åpne våtmarker på Østlandet, i Trøndelag og nordover. Sørlig gulerle og engelsk gulerle er langt mer fåtallige og finnes hovedsakelig i åpne kyst- og jordbruksområder i Sør-Norge.

Kostholdet består nesten helt av insekter og andre små virvelløse dyr. Fluer, biller, teger, sommerfugllarver, gresshopper, edderkopper og andre leddyr tas ved at fuglene går og løper på bakken, plukker bytte fra lav vegetasjon eller gjør korte utfall i lufta etter flygende insekter.

Gulerler følger ofte beitedyr fordi kort vegetasjon og insekter rundt husdyr gir gode næringsmuligheter. Under trekk og i vinterområdene er produktive våtmarker, beitemarker og jordbruksområder viktige fordi fuglene må bygge opp fettreserver mellom lange flygeetapper.

Gulerla tilbringer mye av den aktive tiden på bakken eller i svært lav vegetasjon og beveger seg raskt, vekselvis gående og løpende, mens halen vippes gjentatte ganger slik den gjør hos andre erler. Fuglene stopper ofte på lave strå, stolper eller andre åpne sitteplasser før de går ned på bakken igjen.

I hekketiden etablerer og forsvarer hannene territorier i egnede åpne områder. Det forsvarte området omfatter mer enn selve reirplassen og kan dekke en større del av det omkringliggende hekkehabitatet.

Gulerla er en langdistansetrekkfugl. Europeiske hekkebestander trekker gjennom Middelhavsområdet og over Sahara til vinterområder sør for Sahara, mens enkelte bestander lenger øst overvintrer i Sør-Asia. Fuglene kan opptre i store flokker under trekket og samle seg i felles overnattingsplasser.

Gulerlene som hekker i Norge overvintrer trolig i tropisk Afrika. En studie publisert i 1992 av vårtrekket fra Vest-Afrika fant at fordelingen før nordtrekket hang sammen med mattilgangen og var forskjellig mellom geografiske former og kjønn. Avreisen skjedde i en rekkefølge som fulgte vårens framdrift i hekkeområdene snarere enn nedbør i Afrika, og energiberegninger tydet på at Sahara vanligvis krysses i én lang etappe. Nordlig hekkende former kan dessuten overvintre lenger sør enn bestander som hekker på lavere breddegrader, et mønster kjent som sprangtrekk.

Reiret ligger på eller helt nær bakken, som regel godt skjult i gress eller annen lav vegetasjon. Hunnen bygger en kompakt skål av gress, røtter og plantefibre og fôrer den med finere materiale. Hekketidspunktet varierer mye med breddegrad, og nordlige bestander starter betydelig senere enn fuglene lenger sør i Europa.

Britiske reirdata viser at et typisk kull er på 5–6 egg. Hunnen står for mesteparten av rugingen, som varer omtrent 14 dager, mens begge foreldrene mater ungene. Ungene forlater normalt reiret etter rundt 13–15 dager og er avhengige av foreldrene en periode etterpå.

En studie publisert i 1999 fulgte 81 reir av sørlig gulerle på strandenger i nordøstlige Skåne. Fuglene foretrakk beitede områder framfor slåtte enger, men beitedyrene var samtidig en direkte risiko: storfe forårsaket 8 av de 13 mislykkede hekkeforsøkene som ble registrert.

Gulerle er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 150 000–300 000 individer, og såerla utgjør det store flertallet. De to sørlige underartene har derimot svært små norske bestander.

Regionale bestander kan utvikle seg svært forskjellig. I deler av Europa har gulerler gått kraftig tilbake som følge av endret jordbruksdrift, drenering, tap av fuktenger og redusert tilgang på insekter. Langtidsovervåking i Storbritannia viser en nedgang på rundt 78 % fra 1967 til 2024. Slike utviklingstrekk viser hvor avhengig arten er av produktive åpne landskap gjennom hele årssyklusen.