Haukugle

Haukugle (Surnia ulula) er en mellomstor ugle i barskogbeltet og kjennes lett igjen på den lange halen, det forholdsvis lille hodet og den oppreiste kroppsholdningen. Voksne fugler er omtrent 36–45 cm lange, har et vingespenn på rundt 69–82 cm og veier omkring 300–380 g. Oversiden er mørkebrun med hvite flekker, mens den lyse undersiden har smale mørke tverrbånd.

Både kroppsformen og atferden kan virke overraskende haukelignende. Vingene er spissere enn hos mange andre ugler, flukten er rask og direkte, og fuglen sitter ofte svært synlig helt øverst i en gran, et dødt tre eller på en stolpe mens den speider etter bytte. De gule øynene og den lyse ansiktsskiven avslører likevel tydelig at dette er en ugle.

I Norge er haukugla vanligst i nordlige og østlige deler av landet og er knyttet til barskog og blandingsskog med åpne partier. Myrer, brannflater, hogstflater og ungskog kan gi gode jaktområder, mens gamle trær med hulrom er viktige til hekking.

Skogforstyrrelser er derfor ikke nødvendigvis negative for arten. Hogstflater og ung skog kan ha mye smågnagere og gjøre dem lettere å oppdage fra en utkikkspost, så lenge det fortsatt finnes egnede reirtrær i nærheten. De siste tiårene har haukugla også blitt vanligere som hekkefugl i lavereliggende skogsområder med hogstflater.

Haukugla er smågnagerspesialist. Korthalemus, lemen og andre små pattedyr dominerer kostholdet, mens spissmus og fugler også tas. Fugler kan få større betydning i perioder der smågnagerne er få.

En studie publisert i 1990 fulgte tre hekkende par i Sørøst-Norge og fant et raskt skifte i kostholdet da snøen smeltet. Mens bakken var helt snødekt, dominerte mindre klatremus fra eldre skog. Da snøfrie flekker dukket opp på hogstflatene, ble større markmus og fjellmarkmus langt viktigere. Studien viser at haukugla ikke bare reagerer på hvor mye bytte som finnes, men også på hvor lett byttet er å nå gjennom snødekket.

Haukugla jakter hovedsakelig fra synlige utkikksposter. Den speider etter smågnagere før den setter inn et raskt og direkte angrep og kan også stå kort stille i lufta mens den søker over åpne områder. I motsetning til de fleste ugler er arten tydelig dagaktiv, selv om den også jakter ved daggry og skumring.

Feltforsøk i Sørøst-Norge, publisert i 1992, viste at høyere sitteposter gir lengre horisontale angrep og lengre forflytninger mellom utkikksposter. Haukugla kan dermed balansere tiden den bruker på å speide fra én sittepost mot avstanden den flyr til den neste, slik at både høyden på og avstanden mellom sittepostene blir en viktig del av jaktstrategien.

Haukugla er sterkt nomadisk og ikke en regelmessig sesongtrekker. Når smågnagerbestandene kollapser i ett område, kan store mengder av arten forlate området og dukke opp langt mot sør i uregelmessige invasjonsår. En studie publisert i 2023 viste at slike bevegelser i Fennoskandia påvirkes både av dårlige smågnagerforhold i områdene uglene forlater og av gode matforhold lenger sør.

Sør-Norge kan få svært store innrykk i slike år. Høsten 2016 var et ekstremt eksempel; en studie publisert i 2017 anslo at omtrent 10 000–20 000 haukugler oppholdt seg i Sør-Norge under invasjonen.

Haukugla hekker i hulrom og bygger ikke et vanlig reir. Naturlige trehull, avknekte hule stammer, gamle hakkespetthull og fuglekasser kan alle brukes. Kullet kan variere fra tre til 13 egg og blir gjerne størst i gode smågnagerår. Hunnen ruger i omtrent 25–30 dager mens hannen bringer mat.

Hunnen er særlig aggressiv i forsvaret av reir og unger. Etter klekking holder hun seg først mye ved ungene og fordeler byttet som hannen kommer med. Senere deltar begge mer direkte i matingen. Ungene forlater hulrommet etter omtrent 23–27 dager, før de er helt selvstendige, og tilbringer en periode på greiner og i vegetasjonen rundt reiret mens foreldrene fortsetter å mate og forsvare dem.

Haukugle er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 2 000–20 000 individer, men slike tall varierer kraftig fordi både hekking og forflytninger følger smågnagersvingningene.

Arten kan nesten forsvinne fra et område i dårlige smågnagerår og dukke opp i store mengder senere uten at dette nødvendigvis betyr en langsiktig bestandsendring. Tilgjengelige data viser ingen tydelig nasjonal nedgang.

Skogbruk kan både skape og fjerne leveområder. Hogstflater kan gi gode jaktområder, mens fjerning av gamle trær og hulrom kan redusere antallet hekkeplasser. Et variert skoglandskap med både åpne jaktområder og eldre trær gir derfor både gode jakt- og hekkemuligheter.