Blåstrupe

Blåstrupe (Luscinia svecica) er en liten trekkfugl som hekker over store deler av Nord-Europa og Asia. Voksne fugler er omtrent 13–14 cm lange, har et vingespenn på rundt 20–22 cm og veier omkring 20 g. Hannen er umiskjennelig i hekkedrakt, med en kraftig blå strupe avgrenset nederst av svarte, hvite og kastanjebrune bånd. Hunnen er brunere og langt mindre kontrastrik, men mange hunner har antydninger til samme strupemønster.

Fargen i midten av den blå strupen varierer geografisk. Norske fugler tilhører hovedsakelig underarten L. s. svecica, der hannene har en kastanjerød flekk midt i det blå. Flere vesteuropeiske bestander har i stedet en hvit flekk eller mangler en tydelig sentral flekk. Denne variasjonen er et godt eksempel på de tydelige geografiske forskjellene innen arten.

I Norge hekker blåstrupa vanlig i vierkjerr og fjellbjørkeskog over store deler av landet, særlig der vegetasjonen er tett og fuktig. Den finnes også langs myrkanter, bekker og andre våte områder med lave busker og rik undervegetasjon. Langs kysten i Sør-Norge er arten mer spredt, mens den er vanligere nordover.

Det viktigste er kombinasjonen av tett skjul og åpne partier til næringssøk. Fuglene gjemmer seg, synger og hekker i busker og lav vegetasjon, men finner mye av maten på bakken og langs mer åpne kanter.

Blåstrupa lever hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr, blant annet biller, fluer, sommerfugllarver, edderkopper og mark. Den leter mest etter mat på eller nær bakken og hopper gjennom lav vegetasjon, snur blader og plukker bytte fra fuktig jord og plantestengler.

Bær og frø blir viktigere om høsten, under trekket og i vinterområdene. Det fleksible kostholdet gjør at fuglen kan spise mer planteføde når aktiviteten blant virvelløse dyr går ned utenom hekketiden.

Blåstrupa oppholder seg mye lavt i tett vegetasjon eller på bakken, der den beveger seg mellom skjul og små åpne partier med gode muligheter for næringssøk. Utenom hekketiden lever den vanligvis alene og blir særlig stille og vanskelig å oppdage.

I hekketiden forsvarer hannene territorier med en rik og svært variert sang fra synlige busker og små trær, ofte kombinert med korte sangflukter. Sangen kan inneholde etterligninger av andre fugler og lyder fra omgivelsene. En studie fra Kilpisjärvi i finsk Lappland, publisert i 1994, fant at sang og sangflukter var mest intense kort tid etter at hannene ankom hekkeområdet og særlig om morgenen, før aktiviteten falt tydelig etter eggleggingen. Et avspillingsforsøk fra samme område, publisert i 2000, viste at uparede hanner økte både sangaktivitet og sangflukter når de hørte en annen hann. Det viser at framvisningene også inngår i territoriell konkurranse mellom hanner.

Norske blåstruper er langdistansetrekkere og følger en uvanlig østlig rute sammenlignet med mange andre europeiske småfugler. Fuglene forlater Norge på sensommeren og høsten og vender tilbake om våren.

En sporingsstudie publisert i 2015 satte lysloggere på hanner som hekket i Isdalen i Norge og i Krkonoše-fjellene i Tsjekkia. De fire fuglene som ga brukbare data gjennom hele året overvintret i India eller Pakistan, mer enn 6 000 km fra hekkeområdene. Studien dokumenterte dermed en trekkrute mellom europeiske hekkeområder og det indiske subkontinentet.

Sang og sangflukter brukes også til å tiltrekke hunner. 1994-studien fra Kilpisjärvi fant at hanner med mer sangfluktaktivitet dannet par raskere. Under framvisning på nært hold løfter hannen hodet og vender den fargesterke strupen mot hunnen, slik at den blå fjærdrakten fungerer som et viktig visuelt signal.

Hunnen bygger et godt skjult skålformet reir på eller helt nær bakken, vanligvis i tett gress, vier eller annen lav vegetasjon. Et vanlig kull består av fem til sju egg. Hunnen står for det meste av rugingen, som varer omtrent 13–15 dager, mens begge foreldrene mater ungene etter klekking.

Ungene forlater vanligvis reiret etter omtrent 14–15 dager, men er fortsatt avhengige av de voksne en periode. Tett vegetasjon rundt reiret er særlig viktig i denne sårbare fasen fordi familien fortsatt oppholder seg mye nær bakken.

Blåstrupe er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 0,5–1 million individer. Arten var vurdert som nær truet i 2015, men ble vurdert som livskraftig igjen i 2021 etter at bestanden hadde stabilisert seg.

Overvåking fra 2007 til 2019 viste en gjennomsnittlig årlig tilbakegang på rundt 2,2 %, men bestanden var relativt stabil fra 2010 til 2019. Blåstrupa er derfor fortsatt vanlig i Norge, men utviklingen viser at også en tallrik art kan reagere på endringer i fjellbjørkeskog, vierkratt og andre fuktige hekkeområder.