Indiaugle

Indiaugle (Glaucidium radiatum) er en liten og kompakt ugle fra Sør-Asia, omtrent 19–22 cm lang og rundt 90–115 g tung. Den har rundt hode uten øretufser, klare gule øyne og tett lys tverrstriping over den mørkebrune oversiden og lysere undersiden. Ansiktsspeilet er svakt utviklet, noe som gir hodet et forholdsvis ensartet og rundt uttrykk.

Den lignende tempelugla (Athene brama) er tydeligere hvitflekket i stedet for fint tverrstripet og har et mer markert lyst ansiktsmønster. Indiaugla virker også mer jevnt stripet over kroppen. Til tross for den lille størrelsen er den en effektiv jeger og er ofte lettest å finne når den roper fra synlige greiner rundt daggry og skumring.

Indiaugla er først og fremst knyttet til skog. Den bruker tørr og fuktig løvskog, sekundærskog, krattskog, skogkledde raviner og vegetasjon langs elver, og kan også finnes i plantasjer og andre menneskepåvirkede landskap der det fortsatt finnes nok trær. Den er langt sterkere knyttet til skog enn tempelugla, som lever i de samme delene av India, men i større grad bruker åpent jordbruksland og bosetninger.

En studie publisert i 2023 fra Gujarat og Maharashtra fant indiaugla oftere i områder med større skogdekke og tettere kronedekke, og sjeldnere der bar mark dekket mer av landskapet. I de samme landskapene brukte tempelugle og den langt sjeldnere karmaugla (Athene blewitti) andre kombinasjoner av skog, jordbruksland og åpne områder. Denne habitatdelingen bidrar til at de tre små ugleartene kan leve side om side.

Virvelløse dyr utgjør kjernen i kostholdet, særlig større insekter som biller, gresshopper og andre leddyr. Små pattedyr, øgler, frosker og fugler tas også, men indiaugla er tydelig mer insektdominert i kosten enn mange andre små ugler.

En studie publisert i 2018 fra East Kalibhit-skogene i Madhya Pradesh sammenlignet indiaugle, tempelugle og karmaugle i samme landskap. Virvelløse dyr utgjorde 84,8 % av de registrerte byttedyrene hos indiaugla, som også hadde et smalere byttespekter enn de to andre artene. Denne forskjellen i kosthold bidrar til å redusere konkurransen mellom uglene.

Indiaugla jakter vanligvis fra en utkikkspost og speider mot vegetasjonen og bakken før den gjør et kort og raskt angrep. Denne sittepostjakten passer godt for en liten skogugle som tar både store insekter i vegetasjonen og små virveldyr nærmere bakken.

Indiaugla er standfugl og er særlig aktiv rundt daggry og skumring, men den roper og kan også være aktiv i fullt dagslys og om natten. De gjentatte ropene gjør den ofte lettere å finne enn den tverrstripete fjærdrakten mellom greiner.

Arten er territoriell og opptrer som regel alene eller i par.

Hekketiden ligger hovedsakelig mot slutten av tørketiden og inn i tidlig sommer, ofte omtrent fra mars til mai i India. Indiaugla hekker i hulrom i trær, både naturlige hull og gamle hakkespetthull, i stedet for å bygge et åpent reir. Et kull består vanligvis av 3–4 hvite egg som legges direkte i hulrommet med lite eller ingen reirmateriale.

En studie publisert i 2022 fra East Kalibhit i Madhya Pradesh fant at indiaugla brukte særlig høye og grove reirtrær sammenlignet med de to andre små ugleartene i området. Reirtrærne var i gjennomsnitt omtrent 17,8 m høye, og reirhulene lå rundt 8,5 m over bakken. Begge voksne forsvarer hekkeområdet og skaffer mat til ungene. Gamle, store trær med egnede hulrom er derfor en viktig del av leveområdet i tillegg til skogen rundt som brukes til jakt.

Indiaugla er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt over store deler av det indiske subkontinentet. Den globale bestandstrenden regnes som stabil.

State of India's Birds 2023 plasserer arten i kategorien lav bevaringsprioritet og regner den som en skog- og plantasjespesialist. Rapporten beregnet ikke nasjonale trendestimater for primært nattaktive arter som de fleste ugler, fordi de er dårligere representert i de store observasjonsdatasettene. Indiaugla kan bruke sekundærskog og enkelte plantasjer, men tap og forenkling av løvskog kan redusere kvaliteten på leveområdene, særlig når gamle trær med reirhull forsvinner.