Strandlo

Strandlo (Anarhynchus marginatus) er en liten og lys vadefugl som finnes i Afrika sør for Sahara og på Madagaskar. Den er omtrent 18 cm lang og veier vanligvis 42–55 g. Sandgråbrun overside, hvit underside og hvit panne gir svært god kamuflasje på strender og tørre strandbredder. Voksne fugler har en mørk stripe bak øyet og et smalt mørkt bånd over issen, vanligvis svakere hos hunnen. Ungfugler er mattere og mangler det tydeligere issebåndet.

Strandloen er sterkt knyttet til åpne strandlinjer. Den bruker sandstrender og sanddyner, mudderflater, estuarier, laguner og saltsjøer, i tillegg til sandbredder langs elver og innsjøer i innlandet.

Strandlinjen kan endres kontinuerlig med tidevann, stormer, nedbør og skiftende vannføring. Fuglene er derfor avhengige av en skiftende kombinasjon av åpne næringsområder og forholdsvis uforstyrret sand eller grus til hvile og hekking.

Små virvelløse dyr utgjør hoveddelen av kostholdet, blant annet insekter som sandfluer, gresshopper, termitter og mygg, sammen med ormer, bløtdyr og små krepsdyr. Byttedyrene tas fra overflaten eller like under sand, mudder og andre myke strandunderlag.

Næringssøket følger ofte det karakteristiske lomønsteret med raske løp avbrutt av brå stopp: fuglen undersøker underlaget, spurter fram og plukker et synlig byttedyr før den beveger seg videre. Arten kan også bruke fotdirring, der én fot vibreres raskt mot underlaget for å få skjulte virvelløse dyr til å bevege seg.

Enkelte individer forsvarer gode næringsområder, mens fuglene andre ganger kan samle seg løst der byttedyr er tallrike.

Strandloen tilbringer mye av tiden til fots og er sterkt avhengig av kamuflasje når den hviler. Kystbestandene er vanligvis stedbundne, mens fugler i innlandet kan gjøre lokale forflytninger når elver, midlertidige vann og dammer endrer seg med nedbør og flom.

Reiret er lite mer enn en grunn grop i sand eller grus, ofte ved drivved, vegetasjon eller et annet element som bryter opp den åpne bakgrunnen. Det er vanligvis uforet, men kan inneholde noen småstein, skallfragmenter, biter av tang eller kvister. Kystfugler kan hekke gjennom store deler av året når forholdene er gode. Kullet består av ett til tre egg, vanligvis to, og begge foreldrene ruger i omtrent 29 dager.

Eggene og ungene er svært godt kamuflert, men hekking på åpne strandlinjer gjør dem utsatt for forstyrrelser og vær. Når en rugende fugl tvinges fra reiret av noe som nærmer seg, kan den raskt sparke sand over eggene før den forlater dem. Mennesker, hunder og kjøretøy kan også få de voksne til å forlate reiret midlertidig, mens stormer kan oversvømme eller omforme hekkeområdene.

Ungene kan bevege seg rundt og finne mat selv kort tid etter klekking, men er fortsatt avhengige av foreldrene for beskyttelse og veiledning. Hvor raskt de blir flygedyktige varierer mellom bestander. Feltstudier på Madagaskar fant at de fleste ungene kunne fly ved omtrent 28–30 dagers alder, mens sørafrikanske fugler vanligvis oppgis å bli flygedyktige etter omtrent 35–38 dager.

Friluftsliv på strender er et av de tydeligste møtepunktene mellom strandlo og mennesker. Turgåere, hunder og kjøretøy kan gjentatte ganger fortrenge voksne fugler fra nærings- eller hekkeområder, selv om reaksjonen varierer med habitat og hvor vant fuglene er til regelmessig menneskelig aktivitet.

Studier av hekkende fugler viser at enkelte individer reagerer mindre på gjentatte forstyrrelser etter hvert, men travle strender kan fortsatt forstyrre næringssøk og hekking. Uforstyrrede deler av den øvre stranden gir hekkepar steder der de kan hekke og ta hånd om ungene uten hyppige forstyrrelser fra mennesker, hunder og kjøretøy.

Strandlo er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den nyeste globale vurderingen anslår omtrent 66 000–90 000 individer, mens den samlede bestandstrenden er usikker fordi utviklingen varierer mellom regioner.

Den regionale vurderingen for Sør-Afrika fra 2025 klassifiserer også arten som livskraftig, men viser en liten regional tilbakegang. Forstyrrelser på strender, habitatforringelse, kraftige stormer og endringer i vannføring er fortsatt viktige lokale belastninger.