Rødstilk

Rødstilk (Tringa totanus) er en mellomstor vadefugl som hekker over store deler av Europa og Asia. Voksne fugler er omtrent 27–29 cm lange, har et vingespenn på rundt 59–66 cm og veier omkring 85–155 g. De oransjerøde beina og det røde nebbfestet er de tydeligste kjennetegnene, mens den brungrå kroppen blir kraftigere stripet og flekket i hekkedrakt.

I flukt kommer et tydelig hvitt felt fram langs bakkanten av vingene, sammen med en hvit kile oppover ryggen. Den lignende sotsnipa (Tringa erythropus) er mer langbeint og har et slankere nebb og blir nesten helt svart i hekkedrakt. Utenom hekkingen kan artene være vanskeligere å skille, men rødstilkens tydelige vingemønster er et godt kjennetegn.

I Norge hekker rødstilken vanlig over det meste av landet, fra skjærgården og fuktige jordbruksområder til myrer og våtmarker over skoggrensa. Den er mindre vanlig i de store sammenhengende skogområdene på Østlandet. Gode hekkeområder kombinerer myk og fuktig mark med mye virvelløse dyr og vegetasjon som er høy nok til å skjule reiret.

Utenom hekkesesongen blir arten langt sterkere knyttet til kysten. Elvemunninger, tidevannsflater, strandenger og grunne laguner gir rike næringsområder, selv om innsjøkanter, oversvømte jorder og andre våtmarker i innlandet også brukes.

I hekketiden lever rødstilken hovedsakelig av insekter, edderkopper, mark og andre små virvelløse dyr fra våt jord og ferskvannsområder. Langs kysten utenom hekkesesongen får marine børstemark, bløtdyr, krepsdyr og andre dyr fra tidevannssonen større betydning.

Rødstilken søker aktivt etter mat ved å gå gjennom grunt vann eller over mudderflater, plukke synlig bytte fra overflaten og stikke nebbet ned i bløtt underlag. På tidevannskysten kan fuglene også fortsette næringssøket etter mørkets frambrudd når vannstanden og mattilgangen gjør det lønnsomt.

Utenom hekkesesongen søker rødstilker ofte næring og hviler i løse grupper, særlig der produktive tidevannsflater ligger nær felles hvileplasser. Enkeltfugler kan samtidig bli sterkt knyttet til bestemte vinterområder og vende tilbake til de samme nærings- og hvileplassene år etter år.

Norske rødstilker tilhører hovedsakelig underarten T. t. totanus og er trekkfugler. De overvintrer trolig hovedsakelig i Afrika. Fugler fra mildere deler av Vest-Europa kan være mer stedbundne eller bare flytte korte avstander.

Reiret er en grunn grop på bakken, vanligvis godt skjult i en tue med gress, siv eller annen vegetasjon. Fire egg er vanlig, men to til fem er registrert. Begge foreldrene ruger, vanligvis i omtrent 24 dager, og blir svært høylytte når mennesker, rovdyr eller andre inntrengere kommer nær hekkeområdet.

Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og begynner raskt å finne mye av maten selv, mens begge foreldrene vokter dem. De blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 25–35 dager og er fram til da avhengige av både gode næringsområder og vegetasjon som gir skjul.

Vegetasjonshøyden rundt reiret kan ha stor betydning for hekkesuksessen. En britisk studie publisert i 2015 fant at selv forholdsvis lett storfebeiting på saltenger reduserte reiroverlevelsen: dyr kunne tråkke på reir direkte, samtidig som kortere vegetasjon økte faren for predasjon. En oppfølgende studie publisert i 2016 viste at rødstilkene valgte de høyeste vegetasjonspartiene som var tilgjengelige rundt reirene. Både beitetrykket og tidspunktet for beiting kan derfor påvirke hekkingen.

Globalt er rødstilk klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 50 000–70 000 individer. Fra 2007 til 2019 gikk bestanden tilbake med omtrent 21 %.

På Lista gikk tellingene av hekkende rødstilk fra omkring 110 individer tidlig på 1990-tallet til bare 8 individer i 2019. Det viser at nedgangen kan være svært tydelig lokalt, selv om utviklingen varierer mellom regioner.

Årsaken til den norske bestandsnedgangen er ikke sikkert kjent. Intensivt jordbruk, drenering og utbygging av våtmarker og klimaendringer kan påvirke bestanden negativt. Siden norske rødstilker er langdistansetrekkere kan også forhold ved rasteplasser og i overvintringsområdene bidra til utviklingen.

I hekkeområdene kan både hard beiting og beiting på ugunstige tidspunkt redusere hekkesuksessen. Beitedyr kan trampe reir, mens svært kort vegetasjon gjør egg og unger mer utsatt for predasjon.

Rødstilken er avhengig av fuktige gressmarker, myrer, strandenger og andre våtmarker som både produserer mye mat og har vegetasjon som skjuler reir og unger. I beitede hekkeområder er vegetasjonshøyde og tidspunktet for beiting derfor viktige for hekkesuksessen.

Som trekkfugl er arten også avhengig av elvemunninger, mudderflater og andre raste- og vinterområder. Fordi utviklingen varierer regionalt og påvirkninger kan oppstå på ulike steder gjennom årssyklusen, kan årsaken til en lokal nedgang ligge langt utenfor selve hekkeområdet.