Tundrasnipe

Tundrasnipe (Calidris ferruginea) er en slank og langbeint vadefugl som bare hekker i høyarktiske deler av Sibir. Voksne fugler er omtrent 18–23 cm lange, har et vingespenn på rundt 38–46 cm og veier omkring 44–117 g. Det svakt nedoverbøyde nebbet, de lange mørke beina og den helt hvite overgumpen er nyttige kjennetegn.

I hekkedrakt får voksne fugler en dyp rustrød farge over hode og underside. Utenom hekketiden blir de langt gråere på oversiden og hvite under. Ungfuglene har lyse fjærkanter som gir oversiden et fint, skjellaktig mønster. Utenfor hekkesesongen kan tundrasnipe ligne myrsnipe (Calidris alpina), men er vanligvis høyere og mer elegant bygd, med lengre og tydeligere buet nebb og en hvit overgump som synes spesielt godt i flukt.

Hekkingen foregår på treløs høyarktisk tundra i Nord-Sibir, særlig i lave områder med våte søkk, dammer og myrlendt mark som dannes når snøen smelter over permafrosten. Den korte sommeren gir en intens periode med mye insekter og andre virvelløse dyr for både voksne og raskt voksende unger.

Resten av året er tundrasnipa først og fremst en våtmarksfugl. Under trekk og vinter bruker den tidevannsflater, elvemunninger, laguner, saltpanner, grunne innsjøer og andre åpne våtmarker med bløt bunn. I Norge hekker den ikke, men den er vanlig under høsttrekket og kan dukke opp ved gode raste- og beiteområder langs kysten og ved grunne våtmarker.

På hekkeplassene består mye av kosten av insekter og insektlarver sammen med andre små virvelløse dyr. Under trekk og vinter blir mark, små bløtdyr, krepsdyr og vannlevende insekter særlig viktige. Frø og annet plantemateriale kan også inngå i mindre mengder.

Det lange nebbet brukes til å stikke raskt og gjentatte ganger ned i mudder og grunt vann, mens synlig bytte også plukkes fra overflaten. Tundrasniper kan fortsette å beite etter mørkets frambrudd når tidevannet avdekker gode mudderflater.

Utenom hekketiden er tundrasnipa svært sosial og søker ofte næring eller hviler i tette blandingsflokker med myrsniper og andre vadefugler. Flokkstørrelsen varierer med lokal mattilgang og hvor mye egnet våtmark som er tilgjengelig.

Langvarige ringmerkingsstudier viser også sterk stedtrohet til vinterområdene. Enkelte individer vender tilbake til samme fjerne vinterregion år etter år, selv om de kan være langt mindre bundet til nøyaktig samme hekkeplass.

Tundrasnipa er en ekstrem langdistansetrekker. Etter hekkingen sprer fuglene seg fra Sibir langs flere store trekkruter til vinterområder fra Vest- og Sør-Afrika gjennom India og helt til Australia og New Zealand. Voksne fugler begynner trekket sørover først, mens ungfuglene følger senere. I Nordvest-Europa passerer voksne hovedsakelig tidligere på høsten, mens ungfuglene blir vanligere senere i august og september.

En sporingsstudie publisert i 2021 sammenlignet tundrasnipe med rødstrupesnipe (Calidris ruficollis) og fulgte fugler mellom Australia og russisk Arktis. Tundrasniper brukte færre rasteplasser og var sterkere avhengige av noen få nøkkelområder, særlig rundt Gulehavet. Denne konsentrerte trekkstrategien kan være en viktig grunn til at arten er særlig sårbar for raskt tap av tidevannshabitat langs trekkruten.

Parene dannes under trekket nordover eller kort tid etter ankomst til Sibir. Kurtisen er omfattende og omfatter sangflukt, luftjakt og oppvisninger på bakken. Reiret er en grunn grop foret med tørt plantemateriale, og fire egg er vanlig.

Foreldreomsorgen er uvanlig skjevt fordelt. Hannen forlater vanligvis hekkeområdet allerede mens hunnen legger egg, slik at hunnen står alene for rugingen og omsorgen for ungene. Rugingen varer rundt 20 dager. Ungene er reirflyktere: de klekkes med dun, forlater reiret raskt og finner mye av maten selv, mens hunnen leder og beskytter dem til de blir selvstendige etter omtrent 14–20 dager.

Hekkesuksessen kan variere kraftig mellom år. En analyse publisert i 1987 koblet gode hekkeår til lemen-syklusene i Arktis: når det er mye lemen, konsentrerer fjellrev (Vulpes lagopus) og andre rovdyr seg mer om dem, slik at presset på hekkende vadefugler blir mindre. En feltstudie fra Tajmyr publisert i 1998 fant høy overlevelse hos ungene i et toppår for lemen og omtrent to flygedyktige unger per hunn. Hunnene flyttet kullene opptil 2,4 km fra reirplassen den første uka, og flere kull kunne samles i grupper på to til seks der hunnene samarbeidet om å forsvare ungene mot rovdyr.

Tundrasnipe er klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Arten ble vurdert som sårbar i 2024 etter at den globale bestanden ble anslått å ha gått tilbake med mer enn 30 % over tre generasjoner.

Tap og forringelse av våtmarker påvirker arten gjennom hele det enorme trekksystemet. Kystutbygging og omforming av tidevannsflater er særlig alvorlig langs den østasiatisk-australske trekkruten, blant annet rundt Gulehavet, der sporingsstudier viser at mange tundrasniper er avhengige av et forholdsvis lite antall rasteplasser. Forstyrrelser og jakt gir ytterligere press enkelte steder.

Klimaendringer i Arktis kan påvirke snøsmelting, tilgangen på virvelløse dyr og samspillet mellom lemen og rovdyr som igjen påvirker hekkesuksessen. Fordi ulike trusler virker tusenvis av kilometer fra hverandre, kan forringelse av bare noen få viktige områder få konsekvenser for fugler fra et svært stort hekkeområde.

Tundrasnipa er avhengig av et sammenhengende nettverk av våtmarker langs hele trekkrutene. Tidevannsflater, elvemunninger, saltpanner og andre rasteområder er særlig viktige der sporings- og telledata viser at store deler av bestanden samles på noen få nøkkelsteder.

Årssyklusen binder sammen hekke-, trekk- og vinterområder på flere kontinenter. En bestand kan derfor påvirkes selv om ett område er godt bevart dersom avgjørende rasteplasser andre steder langs ruten forsvinner eller forringes.