Stylteløper

Stylteløper (Himantopus himantopus) er en umiskjennelig langbeint vadefugl som finnes i Europa, Afrika og store deler av Asia. Voksne fugler er omtrent 33–36 cm lange, har et vingespenn på rundt 70–80 cm og veier rundt 180 g. De ekstremt lange rosarøde beina kan utgjøre omkring 60 % av fuglens totale høyde når den står; sammen med det fine rette svarte nebbet og den markante svarte og hvite fjærdrakten gjør de at fuglen kan vade i relativt dypt vann til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen.

Hannene har vanligvis blankt svarte oversider, mens hunnene ofte er brunere på ryggen. Mengden mørk fjærdrakt på hode og nakke varierer med alder, kjønn og bestand. Stylteløper er nært beslektet med australstylteløper (Himantopus leucocephalus) i Australasia og svartkronestylteløper (Himantopus mexicanus) i Amerika, som regnes som egne arter.

Stylteløper foretrekker åpne, grunne våtmarker med eksponert mudder eller sparsom sumpvegetasjon. Den bruker ferskvannsmyrer, saltsletter, laguner, estuarier, oversvømte jorder, rensebassenger, rismarker og bredder av innsjøer og reservoarer.

Arten flytter gjerne mellom våtmarker når vannstanden endrer seg. Midlertidig oversvømte områder kan derfor raskt bli verdifulle, mens lokaliteter som tørker helt ut eller blir for dypt oversvømt kan bli forlatt.

Akvatiske virvelløse dyr utgjør kjernen i dietten, særlig voksne insekter og insektlarver. Arten tar også krepsdyr, bløtdyr, mark, edderkopper, rumpetroll, fiskeegg og av og til småfisk.

Stylteløpere plukker vanligvis bytte fra vannoverflaten, mudder eller vegetasjon og kan senke hode og hals under vann for å nå mat dypere. De svært lange beina gjør at de kan utnytte vanndybder mange andre like små vadefugler ikke når, mens det fine, rette nebbet egner seg godt til presis plukking av små byttedyr fra vann og mykt sediment mens fuglen går gjennom grunne våtmarkskanter.

Bevegelsesmønsteret varierer kraftig gjennom utbredelsesområdet. Mange tropiske bestander er standfugler eller lokalt nomadiske og flytter seg etter nedbør og skiftende våtmarksforhold. Fugler som hekker i tempererte deler av Europa og Asia er tydeligere trekkfugler og beveger seg sørover eller sørvestover etter hekkingen; enkelte europeiske bestander overvintrer rundt Middelhavet eller i Afrika.

Arten har blitt en mer regelmessig hekkefugl ved den nordvestlige kanten av den europeiske utbredelsen, blant annet i Storbritannia. Denne ekspansjonen skyldes trolig flere samvirkende faktorer framfor klima alene: større bestander lenger sør, varmere forhold og bedre våtmarkshabitat kan alle bidra, mens tørke lenger sør, predasjon og forstyrrelser også påvirker hvor fuglene slår seg ned.

I Norge er stylteløper fortsatt en svært sjelden gjest og har ingen etablert hekkebestand.

Stylteløpere hekker som territorielle par, ofte tett sammen i løse kolonier langs åpne våtmarkskanter eller på små øyer. Reiret er vanligvis en grunn grop eller en lav tue av plantemateriale, skjell, stein og mudder nær grunt vann. På svært våte lokaliteter kan det i stedet være et flytende reir av vannvegetasjon. Dersom vannstanden stiger kan de voksne legge på mer materiale og heve reiret.

Begge kjønn forsvarer hekkeområdet energisk og kan bruke avledningsatferd, blant annet late som de har en brukket vinge, for å lokke rovdyr bort fra egg eller unger. Kullet består vanligvis av tre eller fire egg, og begge foreldrene ruger i omtrent 22–25 dager.

Ungene klekkes velutviklede og forlater reiret kort tid etterpå. De finner maten selv, men blir fortsatt voktet og varmet av foreldrene. Ungene blir flygedyktige etter omtrent fire uker og holder seg til familiegruppen en stund etter dette.

Stylteløper er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, og den globale bestandstrenden regnes som økende. Det enorme utbredelsesområdet og evnen til å bruke både naturlige og menneskeskapte grunne våtmarker gjør at arten kan følge svært skiftende vannforhold.

Lokal hekkesuksess kan påvirkes av drenering, raske vannstandsendringer, forstyrrelser og predasjon. Også i regioner der arten er i ekspansjon, er hekkingen avhengig av egnede grunne våtmarker med stabile nok vannforhold.