Vipe

Vipe (Vanellus vanellus) er en karakteristisk lofugl i åpne landskap i Europa og Asia. Voksne fugler er omtrent 28–31 cm lange, med brede avrundede vinger, en lang tynn fjærtopp og mørk overside som skinner grønt, bronse og fiolett i godt lys. Ansikt, strupe og bryst er mønstret i svart og hvitt, buken er hvit og undergumpen kastanjebrun. Hannen har vanligvis lengre fjærtopp og renere svart hekkedrakt enn hunnen.

I flukt gjør de brede vingene og de myke, nesten flagrende vingeslagene arten lett å kjenne igjen. De velkjente vi-vitt-ropene følger den spektakulære akrobatikken over hekketerritoriet og er en viktig del av norsk kulturlandskapslyd om våren.

Vipas opprinnelige norske hekkehabitater var særlig myr og strandenger, men i dag er arten sterkere knyttet til jordbrukslandskap enn noen annen norsk vadefugl. Den foretrekker åpne områder med kort vegetasjon, god oversikt og fuktig, bløt jord der næring er lett tilgjengelig.

Hekkehabitatet innebærer et dilemma. De voksne velger gjerne nysådde eller åpne jorder med lav vegetasjon, men åkeren kan raskt bli mindre egnet når vekstene blir høye. Ungene trenger samtidig nærliggende arealer med mye virvelløse dyr og nok variasjon til å finne både mat og skjul. Moderne jordbruksdrift kan derfor gjøre et attraktivt vårhabitat til et farlig eller ubrukelig område bare noen uker senere.

Meitemark og større insekter er særlig viktige i Norge, sammen med biller, insektlarver, edderkopper og andre smådyr på og i jorda. Frø og annet plantemateriale får noe større betydning utenom hekketiden. Ungene finner maten selv kort tid etter klekking og er avhengige av rikelig med små virvelløse dyr i kort vegetasjon nær hekkeplassen.

Viper går eller løper over bakken og plukker synlige byttedyr eller stikker nebbet ned i myk jord. De kan også bruke fotvibrering, der én fot ristes raskt mot bakken slik at skjulte smådyr beveger seg og blir lettere å oppdage. På milde netter kan næringssøk fortsette i mørket når meitemark kommer nær jordoverflaten.

Utenom hekkesesongen forsvinner mye av territorialiteten, og vipa blir svært sosial. Flokkene kan bestå av hundrevis eller tusenvis av fugler og flytter mellom jordbruksarealer, våte gressmarker og kystvåtmarker etter vær, tidevann og mattilgang. Fuglene kan også bruke felles nattlige hvileplasser, der mange individer samles mellom næringsøktene.

Norske viper er trekkfugler. De fleste overvintrer på De britiske øyer, i Frankrike og på Den iberiske halvøy. De første fuglene kan komme tilbake tidlig på våren når bakken tiner og meitemark igjen blir tilgjengelig.

Arten er likevel bare delvis trekkende globalt. Viper i milde områder kan bli forholdsvis stedbundne, mens nordlige og østlige bestander flytter sør- og vestover. Kraftige kuldeperioder kan utløse raske masseforflytninger fordi frossen jord gjør den viktigste maten utilgjengelig.

I hekketiden forsvarer vipene området rundt reiret, men flere par kan hekke forholdsvis nær hverandre og samarbeide om å mobbe rovdyr. Rev, kråkefugler, rovfugler og andre inntrengere møtes med alarmrop og gjentatte stup. Hannens karakteristiske kurtiseflukt består av bratte stigninger, kast, rulling og stup ledsaget av rop.

Selv om viper ofte danner sosialt monogame par, er polygyni vanlig i enkelte bestander. En femårig norsk studie publisert i 1997 fra området ved Bergen fant at 23–41 % av territorielle hanner var polygynøse og hadde to, av og til tre, hunner. En studie publisert i 2014 dokumenterte også at etablerte hunner kunne angripe hunner som forsøkte å etablere seg som ekstra partner på samme hanns territorium, mens hannen ofte grep inn til fordel for den nye hunnen.

Reiret er en grunn grop på åpen mark, ofte sparsomt foret med gress. Fire olivenbrune egg med mørke flekker er vanlig. Begge foreldrene ruger, men hunnen står gjerne for mesteparten, og eggene klekker etter omtrent fire uker.

Ungene er reirflyktere, noe som betyr at de forlater reiret kort tid etter klekking og finner maten selv, men de voktes intensivt av foreldrene. De blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 35–40 dager. En studie publisert i 2023, basert på 65 hekkeforsøk i 28 jordbruksområder i Sørøst-Norge i 2019, fant at 51 % klekket vellykket. Dokumenterte tap skyldtes hovedsakelig predasjon og jordbruksaktivitet, og klekkesuksessen var høyest på vårsådde jorder.

Globalt er vipe klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste, men den norske situasjonen er langt mer alvorlig. På Norsk rødliste for arter 2021 er arten vurdert som kritisk truet etter en svært kraftig bestandsnedgang. Hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 15 000–20 000 individer, mens beste anslag i 2021-vurderingen var rundt 11 500.

Overvåkingsdata viste en estimert nedgang på omtrent 82 % i Norge fra 1996 til 2019. Den langvarige og sterke tilbakegangen er hovedgrunnen til den norske vurderingen som kritisk truet.

Intensivert jordbruk er en av de viktigste truslene mot vipa i Norge. Drenering reduserer våte beiteområder, mens rask plantevekst, jordbearbeiding, slått og annen maskinbruk kan ødelegge reir eller gjøre vegetasjonen for tett for ungene. Gjengroing av tidligere åpne arealer reduserer samtidig mengden egnet hekkehabitat.

Predasjon på egg og unger kan gi store tilleggstap. Sammen med jordbruksaktivitet virker dette gjennom ulike deler av hekkesesongen, slik at bestandsnedgangen ikke kan knyttes til én enkelt faktor.

I Norge er hekkesuksessen sterkt avhengig av hvordan jordbruksarealene brukes gjennom hekkesesongen. Reirmerking slik at maskiner kan styre unna, vårsådde jorder, åpne vegetasjonsøyer og fuktige beiteområder nær reiret kan gi både egg og mobile unger bedre mulighet til å overleve fram til flygedyktig alder.

En nederlandsk studie publisert i 2008 fant at frivillig reirbeskyttelse reduserte tap direkte til jordbruksdrift, men ikke ga signifikant høyere samlet overlevelse for kullene fordi andre tap, blant annet predasjon og forlating, fortsatt forekom. I et feltforsøk publisert i 2011 var samlet ungeoverlevelse fra klekking til flygedyktighet rundt 24 % innenfor områder der bakkepredatorer var stengt ute, men nær null utenfor. Egg og unger rammes dermed av ulike tapsårsaker gjennom hekkesesongen.