Spettmeis

Spettmeis (Sitta europaea) er en kompakt fugl knyttet til skog med kraftig, spisst nebb, kort hale og sterke føtter. Voksne fugler er omtrent 15 cm lange og veier rundt 22 g. Oversiden er blågrå, gjennom øyet går en tydelig svart stripe, og undersiden varierer fra hvitaktig til varm rustbrun avhengig av underart og geografisk område.

Bevegelsesmønsteret er nesten like karakteristisk som fjærdrakten. Spettmeisen klamrer seg direkte til barken og kan bevege seg sikkert oppover, sideveis og med hodet først nedover trestammen. De nordlige underartene er generelt lysere på undersiden enn mange av de vestlige og sørlige formene.

I Norge hekker spettmeis hovedsakelig i lavlandet på Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Den er særlig knyttet til eldre løvskog med store, grovbarkede trær, gjerne med hassel, men finnes også i blandingsskog, parker og gamle hager. Arten har dessuten blitt vanligere i barskog og er fortsatt i spredning nordover.

Skogstrukturen er viktigere enn ett bestemt treslag. Store stammer med sprukken bark gir mange steder å lete etter smådyr og gjemme mat, mens gamle trær og tidligere hakkespetthull gir egnede reirhulrom. Moden og variert skog har derfor stor verdi for arten.

Om våren og sommeren består føden hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr som finnes på stammer, greiner og i bladverk. Om høsten og vinteren går arten i stor grad over til frø og nøtter og besøker gjerne fuglebrett.

Spettmeisen leter etter mat på stammer, greiner og i bladverk mens den klamrer seg direkte til barken med sterke føtter. Evnen til å bevege seg med hodet først nedover stammen gjør at den kan undersøke barkoverflater fra vinkler mange andre stammelevende fugler sjelden utnytter.

Hard føde bæres ofte til en egnet barksprekk og kiles fast før den hakkes opp med nebbet. Frø og nøtter skjules også enkeltvis under bark, lav, mose eller i andre sprekker og hentes fram senere. Et voliereforsøk publisert i 1997 fant at fuglene selv etter åtte dager fant sine egne skjulte frø raskere og mer treffsikkert enn fugler som ikke kjente lagringsstedene.

Etablerte voksne lever vanligvis i faste parterritorier gjennom hele året og blir godt kjent med nærings-, lagrings- og hvileplasser i det samme skogområdet. De ses oftest alene eller i par, men kan om vinteren slutte seg til blandingsflokker med meiser og andre små skoglevende fugler.

Spettmeis bruker eksisterende hulrom fremfor å hakke ut et komplett reirhull selv. Naturlige trehull, gamle hakkespetthull og fuglekasser tas i bruk. Et særlig karakteristisk trekk er at fuglene bruker leire eller gjørme til å mure igjen deler av en for stor åpning, slik at spettmeisen fortsatt kommer inn mens større konkurrenter og predatorer får vanskeligere tilgang.

Hunnen legger vanligvis 6–8 egg og står for rugingen, som normalt varer omkring 16–17 dager. Hannen bringer mat i rugeperioden. Begge foreldrene mater ungene etter klekking, og de blir normalt i hulrommet i omtrent 24–25 dager før de flyr ut. Ett kull er vanlig, men et nytt kull kan unntaksvis forekomme.

Spettmeis er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 128 000–290 000 individer. Det var ingen tegn til bestandsnedgang, samtidig som arten var i ekspansjon nordover og i økende grad inn i barskog.

På europeisk nivå mer enn doblet bestandsindeksen seg fra 1980 til 2024, med en økning på omkring 107 %. Den siste tiårsperioden var svakere, med omtrent 4 % nedgang i 2015–2024. Lokale bestander er samtidig avhengige av tilgang på modne trær, hulrom og gode næringsområder gjennom hele året.