Sørafrikansk hulepiggsvin

Sørafrikansk hulepiggsvin (Hystrix africaeaustralis) er et av verdens største nålevende hulepiggsvin og den største naturlig forekommende gnageren i det sørlige Afrika. Hode- og kroppslengden er omtrent 63–81 cm, halen legger til omkring 11–20 cm, og voksne dyr veier vanligvis 10–24 kg, selv om særlig store individer kan nærme seg 30 kg.

Lange svart-hvite pigger og kortere forsvarspigger dekker ryggen og sidene, mens en kam av grove hår går fra hodet til skuldrene. Hulepiggsvin kan ikke skyte piggene. I stedet løsner de lett ved kontakt og kan feste seg i en angriper.

Det lignende vanlige hulepiggsvinet (Hystrix cristata) overlapper med sørafrikansk hulepiggsvin i deler av Øst-Afrika, så geografi alene er ikke nok til å skille artene. Korte pigger nederst på bakparten er hvite hos sørafrikansk hulepiggsvin, men mørke hos vanlig hulepiggsvin, selv om artene fortsatt kan være vanskelige å skille i felt.

Sørafrikansk hulepiggsvin lever i et svært bredt spekter av miljøer, blant annet gressland, savanne, busklandskap, åpen skog, halvtørre områder og jordbrukslandskap, fra havnivå til omkring 2 000 meters høyde. Arten unngår sumpområder, de mest ekstreme ørkenene og den tetteste skogen.

På dagtid søker dyrene ly i fjellsprekker, grotter, termittuer eller hi. De kan grave egne hi eller utvide forlatte hi etter jordsvin (Orycteropus afer). En familie kan uregelmessig bruke opptil seks forskjellige hi, og hovedgangene i store hisystemer kan strekke seg omkring 20 meter.

Kosten er nesten helt plantebasert og omfatter røtter, løker, knoller, jordstengler, bark, blader, skudd, stengler og nedfallsfrukt. Sørafrikanske hulepiggsvin graver mye etter underjordiske plantedeler og kan også rive opp unge trær eller gnage av bark. I jordbruksområder fører den samme næringsatferden dem til poteter, mais, meloner, gresskar og andre avlinger.

De samler og gnager også på bein. Dette er særlig vanlig i områder med lite fosfor og kan gi ekstra mineraler samtidig som de kontinuerlig voksende fortennene slites ned. Åtsel er rapportert enkelte ganger, men er ikke en viktig del av det normale kostholdet.

Gravingen påvirker også miljøet rundt dem. Hullene etter næringssøk forstyrrer jorda, skaper steder der vann lettere trenger ned og åpner små flekker der frøplanter kan etablere seg. Hulepiggsvinene kan dermed endre små deler av landskapet på måter som også påvirker andre arter.

Sørafrikanske hulepiggsvin er nattaktive og bruker mesteparten av den aktive perioden til vandring og matsøk på bakken. De søker vanligvis mat alene, men dyr i par holder seg ofte overraskende nær hverandre. Aktiviteten kan avta på lyse månenetter, da dyrene i større grad bruker tett vegetasjon før de vender tilbake til kjente skjulesteder om dagen.

Når et dyr blir truet, reiser det kammen og piggene, tramper, hveser og rasler med de hule halepiggene. Dersom varslingen ikke virker, kan det rykke bakover eller sidelengs med den kraftig beskyttede bakparten mot trusselen, eller trekke seg inn i et hi med piggene vendt mot åpningen.

I motsetning til mange andre gnagere lever sørafrikanske hulepiggsvin vanligvis i stabile, monogame par. Familiegruppen er bygget rundt ett voksent hann–hunn-par og kan også bestå av umodne unger fra flere påfølgende kull. Når det er få muligheter for å flytte ut, kan voksne avkom bli værende lenger i familien, og uvanlig store grupper er enkelte ganger observert i samme hi.

Begge foreldrene deltar i omsorgen for ungene. Voksne hanner kan følge ungdyr på næringssøk og bidra til å beskytte dem, mens foreldre og avkom ofte ligger tett sammen i hiet. Denne sosiale kontakten er særlig viktig for små unger de første ukene.

Dyrene i et par har sterkt overlappende leveområder, mens et mindre område som brukes ekstra mye i stor grad er eksklusivt og forsvares mot nabofamilier. Duftmarkering ser ut til å være viktig i dette forsvaret: begge kjønn markerer området, men hannen gjør det oftere enn hunnen. Eldre sporingsstudier viste at dyr som levde av naturlig føde brukte større områder om vinteren enn om sommeren, mens dyr som utnyttet avlinger fikk et annet bevegelsesmønster fordi maten var mer konsentrert.

En nyere sporingsstudie i jordbruksområder, forsteder og bynære områder i KwaZulu-Natal anslo et gjennomsnittlig leveområde på omtrent 39 hektar, med individuelle områder på rundt 13–67 hektar. Dyr på jordbruksland brukte i gjennomsnitt de minste områdene, mens dyr i forstadsområder brukte større. Forskjellen viser hvor sterkt matfordeling og menneskelig arealbruk kan endre plassbehovet hos samme art.

Leopard (Panthera pardus) og løve (Panthera leo) er de viktigste naturlige predatorene som er dokumentert for sørafrikansk hulepiggsvin. Piggforsvaret gjør arten til et uvanlig farlig byttedyr og hindrer sannsynligvis mange angrep i å lykkes. Mennesker antas likevel å stå for mer dødelighet hos arten samlet sett enn naturlige rovdyr.

Løver tar fortsatt hulepiggsvin, særlig i enkelte tørre økosystemer, men et angrep kan koste dyrt. Gjennomganger av løve–hulepiggsvin-interaksjoner i Afrika dokumenterer pigger som har trengt inn i ansikt, bein og kropp og gitt alvorlige sår, infeksjoner eller problemer med å jakte og spise. I sjeldne tilfeller har slike skader bidratt til at løven dør. Forsvarsoppvisningen til hulepiggsvinet er dermed langt mer enn en advarsel: Et angrep kan være farlig selv for et av Afrikas største rovdyr.

Sørafrikanske hulepiggsvin kan formere seg gjennom hele året, men i områder med sommerregn skjer de fleste fødslene i den varme og våte delen av året. Hunnene kommer i brunst flere ganger dersom de ikke blir drektige, og selve brunsten varer i gjennomsnitt omkring ni dager. Drektigheten varer omtrent 93–94 dager hos godt undersøkte dyr i fangenskap.

Kullene består av én til tre unger, og enkeltunger er vanligst. Ungene fødes velutviklede, veier omtrent 300–400 gram og har åpne øyne og myke forsvarspigger som raskt hardner. De begynner å smake på fast føde i løpet av de første to ukene, men holder seg i hiet i omkring ni uker og dier videre i omtrent tre til fire måneder.

Hanner kan bli kjønnsmodne fra omtrent 8–18 måneders alder, mens hunner vanligvis modnes i løpet av det andre leveåret. Selv etter kjønnsmodning blir døtre som blir værende i familien normalt ikke drektige; de må vanligvis forlate familiegruppen før de begynner å formere seg. Ville dyr kan leve omkring ti år, mens individer i fangenskap kan bli over 20 år.

Hulepiggsvin og de kraftige piggene deres har fått symbolsk og medisinsk betydning i deler av det sørlige Afrika. SANBI beskriver forestillinger der dyret forbindes med beskyttende krefter, og deler av kroppen har vært brukt i tradisjonelle preparater knyttet til styrke og beskyttelse.

Piggene har også konkrete bruksområder. I enkelte zulu-medisinske tradisjoner kan de brukes når små snitt lages i huden før utvortes midler påføres. Slike tradisjoner varierer mellom lokalsamfunn, men viser hvordan dyrets karakteristiske forsvar har fått kulturell betydning i tillegg til den biologiske funksjonen.

Sørafrikanske hulepiggsvin tilpasser seg lett jordbruksområder og andre menneskepåvirkede landskap, men graving og barkgnaging kan gjøre dem til betydelige skadegjørere. De kan skade grønnsaksavlinger, mais, frukt og unge trær, og enkelte steder blir de derfor aktivt forfulgt av bønder og gårdsarbeidere.

Arten jaktes også for kjøtt, og piggene samles til pynt, smykker og dekor. Denne bruken er ikke omfattende nok til å true arten gjennom hele utbredelsen, men hard jakt og forfølgelse kan fjerne lokale bestander. Dyrevennlige passasjer gjennom gjerder og andre løsninger som lar hulepiggsvin bevege seg gjennom jordbrukslandskap uten å skade gjerdene, kan redusere konflikter og samtidig bevare forbindelsen mellom leveområder.

Sørafrikansk hulepiggsvin er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den er fortsatt vidt utbredt fra deler av Sentral- og Øst-Afrika sørover gjennom store deler av det sørlige Afrika, og den samlede bestandstrenden regnes som stabil.

Den brede habitattoleransen og evnen til å klare seg i menneskepåvirkede landskap gjør arten svært tilpasningsdyktig. Lokale tilbakeganger og til og med lokale utdøinger kan likevel forekomme der jakt og forfølgelse er omfattende, så den globale kategorien betyr ikke at regionale bestander er uten press.