Indiahare

Indiahare (Lepus nigricollis) er en mellomstor hare fra det indiske subkontinentet og Sri Lanka. Voksne dyr har vanligvis en kroppslengde på omtrent 33–53 cm og veier rundt 1,8–3,6 kg. Pelsen er brun til gråbrun med lysere underside, ørene er lange og bakbeina kraftige. Et mørkt felt over nakken er ofte tydelig og ligger bak det engelske alternativnavnet «black-naped hare».

Arten er vidt utbredt i Pakistan, India, Nepal, Bhutan, Bangladesh og Sri Lanka. Opprinnelsen til bestanden på Java er fortsatt usikker: moderne pattedyrdatabaser markerer en mulig introduksjon, samtidig som bestanden også har vært regnet som naturlig hjemmehørende. Flere øybestander andre steder i Det indiske hav er kjente introduksjoner.

Indiahare bruker mange typer åpne og halvåpne leveområder, blant annet gressmark, kratt, tørre løvskogkanter, brakkmark og jordbrukslandskap. Den foretrekker områder som kombinerer gode beiteplasser med gress, busker eller annen vegetasjon som gir skjul i hvileperiodene.

Denne fleksibiliteten gjør at arten kan klare seg i mange kulturlandskap, men åpen mark alene er ikke nok. Kraftig rydding av kratt, kantvegetasjon og høyt gress kan fjerne viktige hvile- og skjulesteder selv om det fortsatt finnes gode beiteområder.

Indiaharen er planteeter. Den spiser hovedsakelig gress, urter og annen lav vegetasjon, men kan også beite på blader, skudd, bark og kulturplanter avhengig av hva som er tilgjengelig lokalt. Kostholdet varierer derfor med årstid, nedbør og habitat.

Næringssøkingen foregår hovedsakelig fra skumringen og gjennom natten, samt rundt daggry. I de varmeste delene av dagen ligger dyrene vanligvis skjult i en grunn hvilegrop, ofte under gress, busker eller annen vegetasjon.

Indiaharen er hovedsakelig skumrings- og nattaktiv og påtreffes som regel alene. Voksne dyr graver ikke permanente hulesystemer slik mange kaniner gjør, men hviler over bakken i grunne groper skjult av vegetasjon. Arten danner ikke stabile sosiale grupper.

Indiaharen inngår i byttedyrgrunnlaget til flere rovdyr, blant annet dhole (Cuon alpinus) og leopard (Panthera pardus). En DNA-studie publisert i 2026 analyserte 169 genetisk bekreftede dholeekskrementer fra Tadoba Andhari Tiger Reserve i Sentral-India. Indiahare ble påvist i 30,8 % av prøvene og var det fjerde hyppigst registrerte virveldyrbyttet etter aksishjort, sambar og muntjak. Resultatet viser at en forholdsvis liten hare kan være en regelmessig del av kostholdet til et flokklevende rovdyr som ellers hovedsakelig tar større klovdyr.

De viktigste forsvarene er å oppdage fare tidlig og flykte raskt. Når en mulig fare er et stykke unna, holder haren seg ofte helt stille og stoler på kamuflasjen. Dersom den må flykte, akselererer den raskt og skifter retning brått. De lange ørene gir god hørsel, mens de store øynene på siden av hodet gir et bredt synsfelt.

Reproduksjonen varierer mellom ulike deler av utbredelsesområdet. En klassisk studie av ørkenformen L. n. dayanus i Nordvest-India fant reproduktiv aktivitet gjennom store deler av året, med tydelig sesongvariasjon. Drektigheten varte omtrent 41–47 dager, og kullstørrelsen i denne ørkenbestanden varierte fra én til flere unger, noe som viser hvor sterkt reproduksjonen kan påvirkes av lokale forhold.

Som hos andre harer fødes ungene med pels og åpne øyne og er mobile kort tid etter fødselen. Hunnen skjuler ungene hver for seg i vegetasjonen og kommer tilbake for å die dem, i stedet for å bli liggende kontinuerlig ved et rede. Denne strategien skiller harer tydelig fra kaniner, der ungene vanligvis fødes langt mindre utviklet.

Indiahare er introdusert til flere øyer i Det indiske hav, blant annet Mauritius, Réunion og øyer i Seychellene, ofte i forbindelse med jakt eller bevisst utsetting.

På øyer kan introduksjonene få økologiske følger. En studie publisert i 1992 på Cousin Island i Seychellene fant at introduserte indiaharer spiste minst 24 av de 130 planteartene som var registrert på øya. Beiting kunne også hindre foryngelse av Casuarina equisetifolia, et viktig næringstre for flere sjeldne stedegne landfugler og et reirtre for enkelte sjøfugler.

Indiahare er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og behandles også som livskraftig av Mammal Diversity Database. Arten har stor utbredelse, forekommer i mange habitattyper og kan klare seg i menneskepåvirkede jordbrukslandskap.

Lokale bestander kan likevel reduseres av intensiv jakt og fangst, omlegging av gressmark og kratt og økende fragmentering av leveområdene. Slike tilbakeganger kan forekomme der både mat og beskyttende vegetasjon forsvinner, selv om arten fortsatt er vidt utbredt.