Sørhare

Sørhare (Lepus europaeus) er en stor hareart som naturlig hører hjemme i store deler av det kontinentale Europa og Vest-Asia. Voksne dyr er omtrent 55–70 cm lange og veier vanligvis rundt 3–5 kg. De lange ørene med svarte spisser, kraftige bakbeina og den varmt brune pelsen er karakteristiske, mens buken er lys og halen er svart på oversiden og hvit under.

Sørharen er større og mer langøret enn hare (Lepus timidus). Den beholder brunfargen gjennom vinteren i stedet for å få den hvite vinterpelsen som haren utvikler i snørike områder. Forskjellen mellom artene blir derfor særlig tydelig når bakken er snødekt.

Sørharen er en spesialist på åpne landskap. Den er særlig knyttet til jordbruksområder, beitemark, enger og andre lavlandsområder der gode beiteflater ligger nær åkerkanter, hekker, høyere vegetasjon eller annet skjul. Små skogholt kan brukes, men store sammenhengende skogområder passer generelt dårligere.

En europeisk gjennomgang publisert i 2005 knyttet tilbakegang hos sørhare særlig til mer intensivt jordbruk og tap av småskala, variert kulturlandskap. En GPS-studie publisert i 2020 fulgte 36 sørharer i Tyskland og viste også hvor raskt dyrene reagerer på jordbruksdrift: nylig høstede åkre ble ofte attraktive beiteområder, mens leveområdene endret seg mest i landskap dominert av svært store åkerflater. En mosaikk av ulike vekster og kantsoner gir flere alternativer gjennom året.

Sørharen er planteeter. Gress, urter og dyrkede planter utgjør mye av kosten, mens knopper, skudd, kvister og bark får større betydning når frisk vegetasjon er knapp. Hva den spiser varierer derfor sterkt mellom årstider og mellom ulike jordbrukslandskap.

Som andre haredyr utnytter sørharen fiberrik mat gjennom gjæring i blindtarmen. Det dannes myk, næringsrik blindtarmsavføring som spises direkte, slik at næringsstoffer produsert under gjæringen kan tas opp når maten passerer gjennom fordøyelsessystemet på nytt. Denne prosessen er særlig viktig når kosten består av grovt plantemateriale med relativt lavt næringsinnhold.

Sørharen tilbringer mye av dagen liggende i en grunn fordypning i bakken, gjerne der vegetasjon eller terreng gir litt skjul. Aktiviteten øker rundt skumring og fortsetter gjennom natten og tidlig morgen.

Sørhare er et viktig byttedyr for flere rovdyr, og rødrev (Vulpes vulpes) er særlig viktig gjennom store deler av Europa. En tysk studie publisert i 2020 fulgte unge sørharer fra fødselen til femte leveuke. Bare rundt 35 % av de radiomerkede ungene overlevde den første måneden, og predasjon sto for omtrent 42 % av de bekreftede dødsfallene. Rødrev var blant de vanligste predatorene som kunne identifiseres.

Voksne dyr stoler først på kamuflasje når de hviler og deretter på fart, brå retningsendringer og åpent terreng dersom de blir oppdaget. Sørharen er målt til rundt 60 km/t i rett linje og kan skifte retning raskt når den flykter. Risikoen for predasjon kan også påvirke hvor og når harene beiter, slik at rovdyrene former atferden selv når ingen jakt faktisk finner sted.

I store deler av Europa varer paringstiden omtrent fra januar til august, med særlig høy aktivitet om våren. Den berømte «boksingen» er direkte knyttet til paringen. Atferden beskrives ofte som slåssing mellom hanner, men mange sammenstøt skjer når en hunn slår etter en hann som følger henne for pågående. Flere dyr kan samtidig jage hverandre over åpne jorder, slik at en ellers ganske solitær art plutselig blir svært synlig i paringstiden.

Hunnen kan få flere kull i løpet av et år, vanligvis med én til fire unger etter omtrent 42 dagers drektighet. Ungene fødes med pels og åpne øyne og kan bevege seg kort tid etter fødselen.

Hunnen samler ikke ungene i et reir. En studie publisert i 1980 viste at ungene etter noen dager lå spredt hver for seg, men samlet seg kort ved eller nær fødestedet om kvelden for å die i noen få minutter før de spredte seg igjen. Dieperioden var vanligvis omkring fire uker. Den korte kontakten med moren reduserer tiden hun oppholder seg ved ungene og dermed risikoen for å trekke rovdyr til dem.

Sørhare har også en uvanlig reproduktiv evne. En studie publisert i 2010 bekreftet at hunnen kan pare seg og bli drektig på nytt 3–4 dager før det forrige kullet fødes. Dette kan forkorte intervallet mellom to kull med omtrent fire dager og øker hvor mange unger hun kan få gjennom en lang paringssesong.

Sørhare er satt ut mange steder utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, hovedsakelig som jaktvilt. Bestander finnes blant annet i Australia, New Zealand og store deler av Sør-Amerika, og utsettinger har også formet dagens utbredelse i Nord-Europa.

Virkningene varierer mellom regioner. I sørøstlige deler av Australia regnes sørhare som et etablert skadedyr. Den kan gjøre skade på jordbruksvekster, frukthager, skogplantinger og restaureringsområder ved å beite på planter og gnage bark av unge trær og busker. I Sør-Amerika har arten spredt seg over store deler av Argentina og Chile og videre inn i flere naboland. I deler av Patagonia har den også blitt et viktig byttedyr for stedegne rovdyr, slik at innføringen har endret lokale næringsnett i tillegg til å tilføre en ny planteeter.

Bestanden i Sverige stammer fra utsettinger i Sør-Sverige på 1800-tallet og spredte seg senere nordover. Derfra har sørharen kommet naturlig inn i Sørøst-Norge. På Fremmedartslista 2023 er den vurdert som en etablert fremmed art med svært høy risiko (SE), den høyeste kategorien, på grunn av både stort potensial for videre spredning og stor økologisk effekt.

I Norge finnes sørhare særlig i Østfold, med mer spredte funn i Akershus. Arten konkurrerer med den stedegne haren (Lepus timidus) om blant annet mat og plass og kan også hybridisere med den. En fennoskandisk studie publisert i 2018 fant at genflyten mellom artene er sterkt asymmetrisk og hovedsakelig går fra hare til sørhare. En finsk studie publisert i 2021 viste videre at denne genflyten tilfører sørharen funksjonell genetisk variasjon; blant annet kan enkelte varianter knyttet til varmeproduksjon ha en fordel i kaldere klima. Hybridisering kan dermed bidra til raskere lokal tilpasning når sørharen sprer seg nordover. Mildere og mer snøfattige vintre forventes samtidig å gjøre forholdene gunstigere for sørhare i Norge.

Globalt er sørhare klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt. I Norge er arten vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021, fordi den er fremmed og aldri har vært naturlig forekommende i Norge.

Den globale LC-kategorien skjuler langvarig tilbakegang i mange intensivt drevne jordbruksområder i Europa. Forskning peker særlig på jordbruksintensivering: større og mer ensartede åkre, færre kantsoner og mindre variasjon i vekster og ville planter kan redusere både mattilgang og skjul. Jakt, sykdom og værforhold påvirker også lokale bestander.