Sadelnebbstork

Sadelnebbstork (Ephippiorhynchus senegalensis) er en av Afrikas høyeste storker og kan bli omkring 150 cm høy, med et vingespenn på rundt 2,4–2,7 m og en vekt på omkring 7 kg. Den kontrastrike svart-hvite fjærdrakten er iøynefallende, men det enorme nebbet skiller seg enda tydeligere ut: knallrødt med et bredt svart bånd og et gult skjold eller en «sadel» ved nebbasen.

Voksne fugler kan kjønnsbestemmes på irisfargen. Hannen er vanligvis større og har mørkebrune iriser, mens hunnen har tydelig gule iriser. Små gule til oransjerøde hudfliker ved nebbasen kan forekomme hos begge kjønn og er derfor ikke et sikkert kjennetegn. Ungfugler er langt mattere, med grått og brunt der de voksne har tydelig svart og hvitt.

Sadelnebbstorken er avhengig av store våtmarker og tilgrensende grunne vannområder, blant annet elver, flomsletter, sumper, vannhull, innsjøkanter og sesongoversvømt gressland. Arten er særlig knyttet til omfattende og forholdsvis uforstyrrede elve- og flomslettesystemer.

Store trær er også viktige fordi parene hekker og overnatter over bakken, av og til et godt stykke fra våtmarkene der de finner mat. Kombinasjonen av trygge hekketrær og produktivt grunt vann bidrar til den flekkvise utbredelsen gjennom Afrika sør for Sahara.

Fisk utgjør hoveddelen av kostholdet, men arten tar også frosker, små reptiler, små pattedyr og av og til fugler, sammen med bløtdyr, krepsdyr og andre vannlevende virvelløse dyr. Sammensetningen endrer seg med vannstand og lokal tilgang på byttedyr.

Mye av jakten foregår ved at sadelnebbstorken går sakte gjennom grunt vann eller oversvømt vegetasjon, stopper opp og følger med før den slår raskt ned med nebbet. De lange beina gjør det mulig å søke næring i dypere vann enn mange mindre vadefugler.

Større byttedyr kan håndteres med det kraftige nebbet, mens mindre vannlevende dyr svelges raskt. Fuglene kan bruke store områder rundt elvesystemer og flytte mellom næringsplasser når vannstand og tilgang på byttedyr endrer seg. Slik kan de utnytte sesongvise ansamlinger av byttedyr når utbredelsen av grunt vann øker og minker.

Voksne fugler ses vanligvis alene eller sammen med den langvarige partneren og er stort sett stedbundne der egnede våtmarker er tilgjengelige gjennom året. Ungfugler sprer seg over større avstander enn etablerte voksne og kan dukke opp langt fra faste hekkerevir.

Sadelnebbstorker danner sterke og langvarige parforhold og hekker som enkeltpar framfor i tette kolonier. Paret bygger en massiv plattform av pinner i et høyt tre, og det samme reiret kan brukes på nytt og bygges videre på gjennom flere hekkeforsøk.

Tidspunktet for hekkingen varierer geografisk og er nært knyttet til lokale vannforhold. Kullene består vanligvis av to til fire egg, og begge foreldrene deler på ruging og ungeomsorg. Rugetiden er omtrent 30–35 dager, og ungene forlater vanligvis reiret etter rundt 70–100 dager. Par kan holde sammen i det samme territoriet gjennom flere hekkesesonger.

Sadelnebbstork er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, men den globale bestanden er forholdsvis liten og regnes som synkende. Det gjeldende globale anslaget er omtrent 670–17 000 kjønnsmodne individer.

Situasjonen er langt mer alvorlig ved den sørlige utkanten av utbredelsen. Rødlisten for Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini fra 2025 klassifiserer arten som sterkt truet og anslår bare rundt 160 kjønnsmodne individer i regionen. Anslaget er usikkert og delvis basert på eldre data, men peker likevel mot en svært liten regional bestand.

Forringelse av elver og våtmarker gjennom vannuttak, oppdemming, forurensning og alvorlig tørke er blant de viktigste regionale truslene. En studie fra 2022 av hele utbredelsen fant at forekomsten er oppstykket og i stor grad knyttet til verneområder. Intakte elve- og flomslettesystemer er derfor særlig viktige for artens langsiktige overlevelse.