Svartryggsjakal

Svartryggsjakal (Lupulella mesomelas), også kjent som skaberakksjakal, er en av Afrikas to sjakalarter i slekten Lupulella og finnes bare på dette kontinentet. Voksne dyr måler omtrent 67–81 cm fra hode til kropp, har en skulderhøyde på rundt 38–48 cm og veier vanligvis 6–13 kg.

Flankene varierer fra rødbrune til gulbrune, mens ryggen dekkes av en karakteristisk sadel av svarte og sølvfargede hår. En tydelig mørk linje skiller sadelen fra de rødere flankene, og halen har svart tupp. Den større stripesjakalen (Lupulella adusta) er normalt gråere, med en mørk stripe med lys kant langs flanken og hvit haletupp.

Svartryggsjakal og stripesjakal var lenge plassert i slekten Canis sammen med ulver, prærieulv og tamhund. Genetiske studier viser i stedet at de tilhører en egen og eldre afrikansk utviklingslinje, og både IUCNs ekspertgruppe for hundedyr og Mammal Diversity Database bruker nå slekten Lupulella.

To geografisk adskilte underarter er tradisjonelt anerkjent: L. m. mesomelas i det sørlige Afrika og L. m. schmidti i Øst-Afrika. Mitokondrielle studier har funnet stor genetisk avstand mellom de to regionale utviklingslinjene, men bredere studier av hele genomet trengs før det er godt grunnlag for å behandle dem som egne arter.

Svartryggsjakalen foretrekker åpne landskap og lever i gressland, savanne, busklandskap, halvørken, åpen skog, jordbruksområder og kystørken. Den trives særlig godt i landskap med en blanding av åpent jaktterreng, skjul og stabile matkilder.

Arten tåler betydelig menneskelig påvirkning og kan klare seg på husdyrgårder og rundt bosetninger så lenge den ikke blir for hardt forfulgt. Der den overlapper med stripesjakal, bruker svartryggsjakalen vanligvis åpnere og tørrere habitater, mens stripesjakalen oftere er knyttet til tettere vegetasjon.

Svartryggsjakalen er en svært tilpasningsdyktig alteter. Den spiser insekter og andre leddyr, gnagere, harer, fugler, reptiler, frukt, åtsler og små antiloper. Unge eller svekkede dyr som er betydelig større enn en sjakal kan også tas når muligheten byr seg.

Kostholdet kan endre seg raskt med sesong og lokal tilgang på mat. Denne fleksibiliteten gjør at samme art kan leve både i byttedyrrike savanner, husdyrområder og noen av Afrikas tørreste kystmiljøer.

Svartryggsjakaler jakter alene, i par eller av og til i små familiegrupper. Små byttedyr fanges vanligvis individuelt, mens par kan samarbeide om å nedlegge større dyr. Unntaksvis kan de gå enda lenger: i Okavangodeltaet ble en enslig svartryggsjakal dokumentert mens den forfulgte og drepte en tilsynelatende frisk voksen impalahunn (Aepyceros melampus). Slike angrep på friske voksne antiloper er sjeldne, men viser hvor opportunistisk arten kan være.

De spiser også gjerne åtsler og utnytter kadavre og rester etter andre rovdyrs byttedyr når muligheten byr seg. Noen av de mest spesielle bestandene lever langs kysten av Namibia. Der utnytter sjakalene marine matkilder som strandet fisk, sjøfugler og egg, selkadavre og unger av sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus).

Svartryggsjakaler kan være aktive både dag og natt. De er ofte mest aktive rundt daggry, skumring og i de kjøligere timene, mens dyr som lever nær mennesker gjerne blir mer nattaktive. Aktivitet og bevegelser kan endre seg raskt når sesongbetonte byttedyr, åtsler eller menneskeskapte matkilder blir tilgjengelige.

Territoriene markeres med urin, avføring og annen luktmarkering, mens et variert repertoar av klynk, bjeff og langtrekkende hyl hjelper par og familiegrupper med å holde kontakt og markere tilstedeværelse overfor naboer. Hi kan graves av sjakalene selv eller overtas og tilpasses fra andre dyr.

Svartryggsjakaler sees oftest alene, som et fast par eller i en liten familiegruppe. Parforhold kan vare i flere år, og paret samarbeider om territorieforsvar, næringssøk og reproduksjon.

Eldre avkom kan bli værende i fødeområdet og hjelpe til med å vokte og mate det neste kullet fremfor å vandre ut med en gang. Slik kooperativ omsorg kan øke valpenes sjanse til å overleve. Andre ungdyr forlater familien og kan bevege seg over store områder før de finner en partner og etablerer et eget territorium.

Fastboende par og familiegrupper holder veldefinerte leveområder som varierer med mattilgang og landskapsstruktur. På Benfontein Game Farm i Sør-Afrika brukte radiomerkede dominante og underordnede voksne dyr svært like områder, i gjennomsnitt omkring 9,4 og 9,8 km². Det viser at hele familiegruppen i stor grad kan dele det samme området.

Dette mønsteret endrer seg der maten er svært konsentrert. Ved store kolonier av sørafrikansk pelssel på Namibias kyst kan rikelig og forutsigbar tilgang på kadavre og selunger svekke den vanlige territorielle avstanden og føre til at uvanlig mange sjakaler bruker samme næringsområde. Arten kan dermed veksle mellom tydelig forsvarte familieområder og langt løsere territoriell atferd når maten er lett tilgjengelig for mange individer samtidig.

Svartryggsjakalen deler leveområdene sine med langt større rovdyr som både kan gi tilgang på mat og drepe den. Løve (Panthera leo), afrikansk villhund (Lycaon pictus), flekkhyene (Crocuta crocuta), leopard (Panthera pardus) og gepard (Acinonyx jubatus) er alle dokumentert som predatorer på sjakal. Ved store rovdyrs byttedyr utnytter sjakalen korte åpninger til å stjele kjøtt, men kan ikke utfordre den dominante arten direkte.

Sporingsstudier i Venetia i Sør-Afrika viste at sjakalene ikke unngikk leveområdene til løver og villhunder som helhet. Når forskerne så nærmere på hvilke deler av leveområdene dyrene brukte mest, var overlappen derimot liten. De kan altså leve i det samme landskapet, samtidig som de i stor grad unngår stedene de større rovdyrene bruker mest.

Paringstiden er sesongbundet, men tidspunktet varierer gjennom utbredelsesområdet. I mange bestander faller perioden med størst matbehov hos valpene sammen med sesongmessige topper i mattilgang. Etter en drektighetstid på omtrent 60–65 dager føder hunnen vanligvis tre til seks valper, selv om både mindre og større kull forekommer.

Valpene holder seg nær hiet de første ukene. Begge foreldrene bidrar med mat og forsvar, og eldre søsken kan hjelpe til dersom de fortsatt er i familiegruppen. Ungene beveger seg gradvis lenger fra hiet og blir selvstendige i løpet av sitt første leveår.

Få afrikanske rovdyr har en like lang historie med konflikt med husdyrhold. Svartryggsjakaler kan ta sauer og geiter, særlig unge dyr, og har gjennom store deler av det sørlige Afrika blitt bekjempet med skyting, feller og gift. Fleksibelt kosthold, rask spredning og evnen til å bruke menneskepåvirkede landskap gjør omfattende bestandskontroll vanskelig.

Gjennomganger av konflikten i Sør-Afrika har funnet lite støtte for at omfattende avliving gir varig reduksjon i husdyrtap. Når territorielle dyr fjernes, kan ledige områder senere fylles av innvandrende sjakaler, samtidig som forholdene som gjør husdyr sårbare består. Derfor brukes i større grad lokalt tilpassede tiltak som bedre husdyrhold, inngjerding og vokterdyr.

Svartryggsjakalen er også en viktig vert i spredningen av rabies i deler av det sørlige Afrika, noe som gjør forholdet mellom arten, husdyr og mennesker ekstra viktig å følge.

Svartryggsjakalen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den er vidt utbredt og lokalt vanlig i adskilte områder i Øst- og Sør-Afrika, og den samlede bestandstrenden regnes som stabil.

Forfølgelse i husdyrområder, påkjørsler og sykdom kan redusere lokale bestander, men den høye tilpasningsevnen gjør at arten klarer seg i verneområder, jordbrukslandskap og mange menneskepåvirkede miljøer. Selv omfattende kontrollkampanjer har som regel bare gitt midlertidige lokale reduksjoner fremfor varig tilbakegang i hele utbredelsesområdet.