Jungelkatt

Jungelkatt (Felis chaus), også kjent som sivkatt og sumpkatt, er et mellomstort kattedyr som finnes fra Egypt og det østlige Middelhavet gjennom Midtøsten og Sentral-Asia til Sør-Asia og fastlandsområdene i Sørøst-Asia. Til tross for navnet er den ikke en spesialist på tropisk jungel. Lange bein, relativt kort hale og små øredusker kan gi den et litt gaupeaktig utseende, men den tilhører slekten Felis og er nært beslektet med huskatt (Felis catus).

Voksne har en hode- og kroppslengde på omtrent 58–76 cm og en hale på rundt 21–27 cm, noe som gir en total lengde på omtrent 79–103 cm. Vekten ligger typisk rundt 5–9 kg, og hannene er større enn hunnene. Størrelsen varierer også geografisk, med gjennomgående større dyr i de vestlige delene av utbredelsesområdet enn lenger øst. Pelsen varierer fra sandbrun og gråbrun til rødbrun, med mørkere tegninger som er tydeligst på beina og halen.

Jungelkatten er knyttet til åpne habitater som gir både skjul og gode bestander av små byttedyr. Sivområder, sumper, elvebredder og andre våtmarker er viktige mange steder, men arten bruker også gressmarker, kratt, åpen skog og jordbrukslandskap.

En stor landsdekkende analyse fra India publisert i 2026 fant størst egnethet i varme, halvtørre landskap med moderat vegetasjonsdekke og lav til moderat påvirkning fra mennesker og husdyr, mens tett skog og sterkt omformede landskap var mindre egnet. Dette viser godt hvorfor navnet «jungelkatt» kan være misvisende: i India er arten ofte mer typisk for åpne mosaikklandskap enn for tett jungel.

Gnagere utgjør hoveddelen av kostholdet i mange områder, og jungelkatten kan derfor være en viktig predator på små pattedyr i gressmarker, våtmarker og jordbruksland. Fugler, reptiler, amfibier, fisk og store insekter tas også når muligheten byr seg.

Katten jakter vanligvis på bakken ved å snike seg gjennom vegetasjonen før den gjør et kort utfall eller kast mot byttet. Den kan også hoppe etter fugler og er en god svømmer som av og til går ut i grunt vann under jakt.

Jungelkatter lever vanligvis alene og kommuniserer gjennom duftmarkering, kroppsspråk og ulike lyder. De oppholder seg for det meste på bakken og klatrer mindre regelmessig enn mange mindre skogskatter.

Aktivitetsmønsteret er fleksibelt og ikke strengt nattaktivt. Mange bestander er mest aktive rundt skumring, om natten og ved daggry, særlig der menneskelig aktivitet er høy, men aktivitet på dagtid forekommer også. Balansen kan endres med temperatur, tilgang på byttedyr og forstyrrelse, noe som viser hvordan atferden hjelper arten med å utnytte mange typer åpne landskap.

En sporingsstudie publisert i 2022 fulgte jungelkatter og andre mellomstore rovpattedyr i omtrent tre år i et jordbrukslandskap i Sentral-India. De sesongvise leveområdene til jungelkattene varierte fra 1,01 til 26,48 km², med et gjennomsnitt på 5,9 km², og størrelsen var ikke tydelig forskjellig mellom årstidene. De samme individene brukte mye av det samme arealet fra sesong til sesong, med en gjennomsnittlig overlapp på rundt 0,89, noe som viser sterk stedtrofasthet selv i et sterkt menneskepåvirket landskap.

De sporede jungelkattene valgte menneskepåvirkede arealtyper både på landskapsnivå og innenfor egne leveområder. Arealbruken er dermed fleksibel uten å være tilfeldig: tilgang på byttedyr, vann, skjul og strukturen i jordbrukslandskapet påvirker hvor et individ konsentrerer aktiviteten, mens voksne dyr fortsatt hovedsakelig lever alene.

Tidspunktet for reproduksjon varierer gjennom artens store utbredelsesområde. I Sør-Asia registreres paring ofte i den kjøligere delen av året. Drektigheten varer omtrent 63–66 dager, og hunnen føder i tett vegetasjon, et hulrom, et forlatt hi eller et annet skjermet sted.

Et kull består oftest av to til fire kattunger. Hunnen står for ungeomsorgen, og kattungene begynner gradvis å utforske området utenfor skjulestedet etter hvert som de vokser. De avvennes vanligvis rundt tre måneders alder og blir selvstendige senere i det første leveåret.

Jungelkatten er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt, men situasjonen varierer mye mellom regioner. En studie publisert i 2021 fra Srepok Wildlife Sanctuary i Kambodsja, basert på viltkameradata fra 2009–2019 og DNA-bekreftede ekskrementprøver, fant arten bare i tørr, åpen dipterokarpskog, der den forekom fåtallig. I store deler av Sørøst-Asia finnes arten nå i små og isolerte bestander, der endring av denne skogtypen og omfattende, ukritisk snarefangst trolig har bidratt til kraftige tilbakeganger.

India viser et svært annerledes bilde. En landsdekkende vurdering publisert i 2026 bygget på 26 838 kamerafellelokaliteter og, etter romlig filtrering og tillegg av verifiserte funn, 6 151 unike forekomstpunkter. Modellene beregnet omtrent 545 280 km² potensielt egnet leveområde og en mulig nasjonal bestand på rundt 308 585 jungelkatter, med et bredt 95 %-intervall på omtrent 157 917–459 253 individer. Dette er modellbaserte anslag, ikke en direkte opptelling. Den samme studien pekte på habitatfragmentering, utbygging og påkjørsler, sykdom og annen påvirkning fra frittgående tamhunder (Canis familiaris) og mulig genetisk innblanding gjennom hybridisering med huskatt (Felis catus). Tap av fjærkre kan også føre til lokal forfølgelse.