Rustflekkatt

Rustflekkatt (Prionailurus rubiginosus) er et av verdens minste ville kattedyr og det minste kattedyret i Asia. Kroppslengden er omtrent 35–48 cm, halen 20–25 cm, og voksne dyr veier vanligvis rundt 1–2 kg – omtrent halvparten av vekten til en vanlig huskatt.

Den korte, myke pelsen er grågul med rekker av rustbrune flekker og avlange striper over ryggen og flankene. Strupen, brystet og buken er hvite med mørke flekker og bånd, mens det runde hodet har store øyne og to mørke kinnstriper. Mammal Diversity Database beholder arten som Prionailurus rubiginosus.

Rustflekkatt finnes i India, vestlige Nepal og på Sri Lanka. I India bruker den tørr og fuktig løvskog, tornekratt, gressmark og steinete landskap med tett vegetasjon eller store steiner som skjul. Den finnes også i plantasjer, jordbruksland og nær bebyggelse når det fortsatt finnes nok dekning.

En kamerafellestudie publisert i 2022 brukte 50 lokaliteter i Gir Protected Area og fant at habitatbruken økte med større tilgang på gnagere og høyere buskvegetasjon, mens den var lavere der det var flere trær. Kattene brukte blandet skog mest. En nasjonal småkattvurdering fra Wildlife Institute of India publisert i 2025 fant også rustflekkatt vidt utbredt i undersøkte tigerlandskap, med særlig høy forekomst i blandet løvskog. Begge studiene peker på betydningen av tett og variert vegetasjon nær bakken, ikke bare selve tredekket.

Hunner med unger er også registrert i teplantasjer, sukkerrørfelt og til og med bygninger. Arten kan dermed bruke enkelte menneskepåvirkede landskap, men det er fortsatt dårlig kjent hvor godt bestandene klarer seg der arealbruken er intensiv.

Kostholdet er fortsatt dårlig dokumentert i naturen. Små pattedyr, særlig gnagere, og fugler antas å utgjøre mye av byttet, mens øgler, frosker, insekter og andre smådyr også tas. Flaggermus og fjørfe er registrert enkelte ganger.

Det meste av jakten ser ut til å foregå på eller nær bakken, med den typiske kattejakten der byttet nærmes stille før et raskt sluttangrep. Rustflekkatten klatrer godt og kan bruke trær og steinete strukturer under jakt. Den svært lille kroppsstørrelsen gjør at den kan utnytte små byttedyr og trange skjulesteder som er utilgjengelige for større rovdyr.

Rustflekkatt er hovedsakelig nattaktiv. Kamerafellestudien fra Gir i 2022 viste et tydelig nattlig aktivitetsmønster, mens daghvilen foregår i hule trær, tett vegetasjon, grotter eller sprekker mellom steiner og kampesteiner. Arten er en smidig klatrer og søker vanligvis raskt dekning når den blir forstyrret.

Arten lever vanligvis alene utenom paring og morens omsorg for ungene, men pålitelige feltdata om sosial organisering, leveområdestørrelse og tetthet er fortsatt få. Kamerafeller registrerer ofte individer som beveger seg stille langs skogsstier, krattkanter og andre skjermede ruter. Den sterke avhengigheten av skjul og nattaktivitet gjør arten lett å overse selv der den finnes fast.

Reproduksjonen i naturen er dårlig kjent, og det meste av den detaljerte kunnskapen kommer fra dyr i fangenskap. En artsomtale publisert i 2019 oppsummerte data fra Frankfurt Zoo med en drektighetstid på 67–71 dager, i gjennomsnitt 69 dager fordelt på 22 drektigheter, og kull på én til tre kattunger. I fangenskap kom kattungene for første gang ut av fødekassen etter omtrent 28–32 dager, og avvenningen startet rundt 35–40 dager. Tilsvarende utviklingstider i naturen er dårlig dokumentert.

Hunnen oppfostrer ungene i et skjermet hi. Funn av kattunger og hi i plantasjer, åkrer og bygninger viser at arten kan yngle i menneskepåvirkede landskap, men slike steder kan også utsette familiene for innhøsting, forstyrrelse, løse hunder og tettere kontakt med mennesker. Ungene forblir avhengige av hunnen til de kan jakte og bevege seg selvstendig.

Rustflekkatt er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste, med en nedadgående bestandstrend. Det finnes ikke noe pålitelig oppdatert anslag for verdensbestanden, og både tetthet og utbredelse er fortsatt dårlig kjent i store deler av utbredelsesområdet.

Wildlife Institute of Indias vurdering fra 2025 beregnet forekomst av rustflekkatt over 70 075 km² av de undersøkte tigerlandskapene, noe som gjorde den til den nest mest utbredte småkatten i dette datasettet etter jungelkatt. Nye funn fortsetter å presisere den kjente utbredelsen: en kamerafelleregistrering fra Kuldiha Wildlife Sanctuary i Odisha publisert i 2026 var den første fotografiske bekreftelsen der. Bestandsstatusen er likevel fortsatt usikker i mange områder.

De viktigste truslene er tap og fragmentering av leveområder som følge av jordbruk, irrigasjon, by- og industriutvikling, gruvedrift og store infrastrukturprosjekter. Fjerning av tett kratt, eldre skogflekker og steinete skjulesteder kan redusere både dekning og tilgang på byttedyr.

Påkjørsler, forfølgelse etter tap av fjørfe, forgiftning, løse hunder og sporadisk jakt gir ekstra lokal dødelighet. Hybridisering med huskatter er mulig og er rapportert, men betydningen på bestandsnivå er fortsatt dårlig kjent. Siden arten også finnes utenfor verneområder, kan trusler i jordbruks- og bosettingslandskap være like viktige som forholdene inne i reservater.

Det er fortsatt store kunnskapshull om tetthet, overlevelse, aktivitetsmønster og sammenheng mellom bestander, særlig i menneskepåvirkede landskap og utenfor verneområder. Nyere nasjonale kamerafelleanalyser har gitt et langt bedre bilde av situasjonen i India, men mange av undersøkelsene var først og fremst utformet for tiger og andre større pattedyr.

Tett kratt, blandet løvskog, steinete skjulesteder og forbindelser mellom egnede leveområder er viktige å bevare der arten finnes. Redusert påkjørselsfare ved kjente krysningspunkter og mindre forfølgelse etter tap av fjørfe kan også redusere menneskeskapt dødelighet. Rusty-spotted Cat Working Group knytter sammen forskere og naturvernere i India, Nepal og Sri Lanka og arbeider spesielt med forskning, kunnskapsformidling og reduksjon av trusler mot arten.