Blanfordagam

Blanfordagam (Psammophilus blanfordanus) er en agam som bare finnes naturlig i India og er knyttet til steinete landskap i det sentrale India og sørover på den indiske halvøya. Den er en kraftig øgle som kan bli rundt 30 cm lang totalt, og halen utgjør en stor del av lengden. Hannene er også tydelig større enn hunnene.

Kjønnene skiller seg tydelig i farge. Hunner og ungdyr er hovedsakelig gråbrune eller olivenbrune og går godt i ett med stein og tørr vegetasjon. Voksne hanner kan utvikle kraftig oransjerød til skarlagenrød farge på hodet og fremre del av kroppen, i tydelig kontrast til mørkere partier lenger bak. Den nært beslektede sørindiaagamen (Psammophilus dorsalis) er svært lik, men skiller seg blant annet i skjellkarakterer og har gjennomgående mer omfattende og sterkere fargeendringer hos hannene i reproduksjonstiden.

Arten er sterkt knyttet til steinete terreng, blant annet åpne bergknauser, urer, tørre åssider og steinete lysninger i løvskog. Store steiner gir både solplasser, utsiktspunkter og et nettverk av sprekker som brukes som skjul. Til tross for den sterke tilknytningen til stein er blanfordagamer også registrert på trestammer.

Siden øgla er avhengig av varme fra omgivelsene, er fordelingen av sol og skygge viktig. Individene flytter seg mellom eksponerte steinflater og beskyttede sprekker etter hvert som forholdene endrer seg gjennom dagen, slik at de kan holde seg aktive uten å bli overopphetet.

Blanfordagamen lever hovedsakelig av maur, termitter og andre små leddyr som oppdages med synet og fanges etter korte, raske utfall over steinflater eller bakken i nærheten.

Kostholdet er likevel ikke helt begrenset til virvelløse dyr. En feltobservasjon fra Kalahandi i Odisha i 2025 dokumenterte at en blanfordagam fanget en liten skink (Riopa punctata). Slike virveldyr er trolig opportunistisk bytte snarere enn vanlig føde, men observasjonen viser at arten kan utnytte større byttedyr når muligheten oppstår.

Arten er dagaktiv, og soling er en sentral del av døgnrytmen. Individene bruker ofte synlige steiner både som jaktposter og solplasser, men holder seg gjerne nær nok sprekker og hulrom til å kunne forsvinne raskt dersom de blir forstyrret. I de varmeste periodene trekker de inn i skygge eller skjul, slik at mye av dagsaktiviteten styres av balansen mellom oppvarming og faren for overoppheting.

Hannene bruker også fremtredende steiner som visningsplasser og kommuniserer visuelt med rivaler og potensielle partnere gjennom hodebevegelser, armhevingslignende signalbevegelser og iøynefallende kroppsfarge. En sammenlignende studie publisert i 2023 viste raske fysiologiske fargeendringer hos P. blanfordanus: hannene kan skifte fra dempet brun til rødt hode og rød hodekam med mørkere kropp under både kurtise og aggressive møter, og graden av fargeendring varierer mellom ulike kroppsdeler. Mer dempede farger utenom intense sosiale møter gjør øglene langt mindre synlige mot stein og tørr vegetasjon.

Reproduksjonsaktiviteten kan strekke seg omtrent fra april til oktober og er sterkest rundt perioden før og under monsunen, særlig fra juni til august. Hannene blir mer iøynefallende og territorielle, og visuelle signaler og fargeendringer inngår i både kurtise og konkurranse. Hunnen graver en reirgrop i løs jord eller annet egnet underlag og dekker eggene med jord etter legging.

Kullstørrelse og inkubasjonstid varierer mye. I en studie fra Gujarat publisert i 2021 la en hunn i fangenskap seks egg i august, og alle klekket etter 34 dager ved temperaturer i reirsubstratet på omtrent 27,5–31,5 °C. Tidligere observasjoner fra Odisha rapporterte åtte egg og 75 dagers inkubasjonstid i ett tilfelle, og kull på 12–14 egg med 41–44 dagers inkubasjonstid i et annet. Hunnens størrelse og temperaturen i reiret kan bidra til denne variasjonen.

Blanfordagam er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har stor utbredelse innen India og kan være lokalt vanlig der egnede steinhabitater er intakte.

Det er ikke kjent noen stor trussel som rammer hele arten, men steinbrudd, veibygging, utbygging og andre inngrep i bergområder kan lokalt fjerne både solplasser og sprekker som brukes som skjul. Slike fysiske strukturer tar svært lang tid å erstatte, så selv forholdsvis små inngrep kan redusere habitatkvaliteten på enkeltlokaliteter.