Østsandskink

Østsandskink (Trachylepis depressa) er en liten og tydelig flattrykt skink som er tilpasset et liv på og like under sandete mark. Ryggen er vanligvis brun til gråbrun, med en mørk stripe fra bak øyet mot bakbeinet og en lysere stripe nedenfor. Undersiden er kremfarget, mens ryggskjellene har kjøler som gir ryggen en svakt rillet struktur.

Det flate hodet og kroppen gjør det lettere å bevege seg gjennom løst underlag. Et individ fra sentrale Mosambik målte 16,7 cm i totallengde, inkludert en hale på 9,6 cm. Arten ble tidligere plassert i den brede slekten Mabuya, men regnes i dag til Trachylepis.

Østsandskink er nært knyttet til sandete lavlandsområder i det sørøstlige Afrika. Den finnes i vegeterte kystdyner, kratt på sanddyner, sandete busklandskap og andre habitater på løs sand- eller alluvialjord. Utbredelsen strekker seg fra kystområdene i KwaZulu-Natal og det nordøstlige sørafrikanske lavlandet inn i sørlige Mosambik, med forekomster også lenger inn i regionen.

Langs kysten finnes arten i kratt på sanddyner og annen sandvegetasjon, blant annet på den sandrike Mosambik-kystsletta i nordlige KwaZulu-Natal. Løst underlag er en sentral del av habitatet fordi det både gir næringsområder og et umiddelbart skjulested under overflaten.

Arten lever av små virvelløse dyr, hovedsakelig insekter og andre leddyr. Den finner byttedyr i og rundt sandjord, strø og lav vegetasjon. Hvor viktige de ulike byttedyrgruppene er, er fortsatt dårlig kjent.

Østsandskink graver grunt i sanden. Når den blir forstyrret kan den raskt forsvinne ned i løst underlag i stedet for bare å søke dekning i vegetasjonen eller på overflaten. Dette gir umiddelbart vern mot rovdyr og harde forhold på bakken og er en av de tydeligste tilpasningene som knytter arten til sandete leveområder.

Graving beskytter likevel ikke mot alle typer forstyrrelser. En studie publisert i 2020 fant østsandskink blant de vanligste reptilene som døde etter en kontrollert vårbrann i Tembe Elephant Park. Tjue individer ble funnet i det undersøkte arealet, tilsvarende en beregnet dødelighet på 25 dyr per hektar. De fleste var ikke synlig brent. Dødsfallene kan i stedet ha skyldtes kvelning, sterk varme eller gasser som påvirket dyr skjult grunt under overflaten. Selv om dette var én lokal brann, viser funnet en sårbarhet som er lett å overse hos et reptil som graver seg ned i sand.

Østsandskink er eggleggende. Lite annet er kjent om reproduksjonsbiologien, og sikre artsspesifikke tall for kullstørrelse, inkubasjonstid og tidspunkt for reproduksjon mangler fortsatt.

Østsandskink er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten lever i sandete habitater i det sørøstlige Afrika og regnes ikke som globalt truet.

Intense branner kan gi betydelig lokal dødelighet, men ingen større trussel er kjent i hele artens utbredelsesområde i dag.