Hvithalsvaran

Hvithalsvaran (Varanus albigularis) er en stor og kraftig varan fra det østlige og sørlige Afrika. De fleste voksne er omtrent 1,2–1,5 m lange, men eksepsjonelle individer kan nærme seg 2 m. Voksne hanner veier ofte rundt 6–8 kg, mens hunnene vanligvis er lettere og veier omtrent 3,2–5 kg.

Kroppen er robust, med bredt hode, sterke bein og klør og en kraftig hale. Fargen varierer fra grå og brun til oliven, vanligvis med lysere flekker eller bånd. Halsen er ofte kremfarget eller hvitaktig, mens den dypt kløftede tungen brukes til å samle kjemisk informasjon fra omgivelsene.

Tre underarter er i dag anerkjent. Nominatformen Varanus albigularis albigularis finnes over store deler av det sørlige Afrika, V. a. angolensis forekommer hovedsakelig i Angola og nærliggende deler av det sørlige Sentral-Afrika, mens V. a. microstictus finnes i Øst-Afrika og ofte omtales som svarthalsvaran.

Dyrene fotografert på denne siden i Sør-Afrika tilhører nominatformen V. a. albigularis.

Hvithalsvaranen lever på savanne, i buskland, åpen skog, gressland og steinete områder. Den kan også finnes nær jordbruksland og bebyggelse der egnede skjulesteder finnes.

Arten lever hovedsakelig på bakken, men klatrer godt og bruker jordhuler, steinsprekker, hule trær og forlatte termittuer som skjul. Tilgang på gode gjemmesteder er viktig både mot predatorer og ekstreme temperaturer.

Til tross for størrelsen lever hvithalsvaranen ikke først og fremst av store virveldyr. Den er en opportunistisk generalist og konsentrerer seg ofte om tallrike og forholdsvis langsomme byttedyr. Sørafrikanske undersøkelser har vist at tusenbein og landskilpadder kan være særlig viktige, sammen med insekter, snegler, egg og ulike små virveldyr.

Store deler av den aktive tiden brukes til å gå gjennom terrenget, undersøke mulige næringssteder og bevege seg mellom områder der det er mye bytte. Den kløftede tungen samler kjemiske spor som kan avsløre mat skjult for synet, mens synet blir viktig når byttet først er oppdaget.

Hvithalsvaranen kan være selektiv og foretrekke byttedyr som gir mye mat i forhold til innsatsen som kreves for å fange og håndtere dem. Næringsinntaket endrer seg med årstid og lokal tilgang og kan øke kraftig i den varme regntiden når virvelløse dyr er tallrike.

Hvithalsvaranen er dagaktiv og vanligvis solitær. Aktiviteten er sterkt sesongpreget i mange deler av det sørlige Afrika: øglene er langt mer aktive i den varme regntiden, mens bevegelsen kan falle kraftig i de kjøligere tørre månedene.

Når den trues, flykter den gjerne inn i en hule eller sprekk, men et dyr som ikke kommer unna kan forsvare seg med kraftige klør, bitt og slag med halen.

Et forsøk publisert i 2008 viste at unge hvithalsvaraner kunne løse en ny oppgave for å få tak i mat allerede første gang. Da de ble testet på nytt, kom de raskere fram til maten og brukte mindre tid på handlinger som ikke virket, noe som viser at de raskt kunne tilpasse atferden gjennom erfaring.

Reproduksjonen foregår i den varmere delen av året. Hannene kan bryte med hverandre om tilgang til hunner og bruker den kraftige kroppen og frambeina i langvarige styrkeprøver.

Hvithalsvaranen kan legge svært store kull. Publiserte registreringer varierer fra omtrent 6 til 51 egg, og de største kullene legges av store hunner. Eggene plasseres på beskyttede steder som jordhuler og termittuer, der relativt stabil temperatur og fuktighet gir gode inkubasjonsforhold. Utviklingen varer i flere måneder, og ungene er selvstendige etter klekking.

Hvithalsvaran er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste.

Lokale bestander kan likevel påvirkes av habitatødeleggelse, trafikk, forfølgelse og innsamling til kjøtt, skinn eller kjæledyrhandel. Arten står på CITES vedlegg II, og internasjonal kommersiell handel er derfor regulert.