Nilvaran

Nilvaran (Varanus niloticus) er Afrikas største øgle. Voksne dyr er ofte rundt 1,5 meter lange, mens eksepsjonelle individer kan overstige 2,4 meter og 10 kg. Kroppen er lang og muskuløs, med en kraftig sideflat hale, sterke bein og klør og en lang kløftet tunge. Gulgrønne flekker og bånd bryter opp den mørke grunnfargen.

Ungdyr har forholdsvis skarpe tenner som passer til mykere byttedyr, mens eldre varaner utvikler mer robuste tenner bakerst i kjeven etter hvert som tannsettet endres med veksten. Store voksne dyr er dermed bedre rustet til å knuse hard føde, blant annet bløtdyr med skall.

Taksonomien i nilvarankomplekset er fortsatt uavklart. Nilvaranen behandles fortsatt som Varanus niloticus, men genetiske studier har identifisert tre store geografiske linjer i Vest-, Nord- og Sør-Afrika.

Den vestlige linjen skiller seg særlig ut, og det har vært foreslått å bruke navnet Varanus stellatus dersom framtidig forskning viser at den bør anerkjennes som egen art. Foreløpig behandles de tre linjene innenfor det bredere nilvarankomplekset.

Nilvaranen er sterkt knyttet til permanent eller sesongmessig vann og finnes langs elver, innsjøer, våtmarker og flomsletter i savanne, gressland, skoglandskap og skog.

Arten bruker også de omkringliggende landområdene mye og kan bevege seg betydelige avstander fra vann når den søker mat, soler seg eller beveger seg mellom skjul. Elvebredder, trær, huler og tett vegetasjon gir hvile- og fluktmuligheter.

Nilvaranen er en opportunistisk kjøtteter og åtseleter. Kostholdet omfatter insekter og andre virvelløse dyr, bløtdyr, krabber, fisk, amfibier, reptiler, fugleegg og fugleunger, gnagere og åtsel.

Egg kan være særlig viktige i enkelte habitater, og arten er en betydelig predator ved både reptil- og fuglereir. Kostholdet varierer mye med alder, habitat og lokal tilgang på byttedyr.

Under matsøk undersøker nilvaranen aktivt bakken, vegetasjonen, huler, strandsoner og grunt vann. Den kløftede tungen samler gjentatte ganger kjemiske spor og overfører dem til det vomeronasale sanseorganet (Jacobsons organ), noe som hjelper varanen med å finne byttedyr, egg eller åtsel som kan være skjult for synet.

Nilvaraner er dagaktive og lever hovedsakelig alene. De er sterke svømmere og bruker den sideflate halen til framdrift, men klatrer også godt, graver effektivt og tilbringer lange perioder med å sole seg på bredder, steiner og trær.

Når den trues, flykter nilvaranen som regel til vann, tett vegetasjon eller et skjul, men et dyr som ikke kommer unna kan forsvare seg med kraftige kjever, klør og slag med halen.

Tidspunktet for reproduksjon varierer geografisk og er ofte knyttet til regntiden. Paringssystemet er polygynandrisk, det vil si at både hanner og hunner kan pare seg med flere partnere, og hannene kan bryte med hverandre om tilgang til hunner.

Studier publisert i 1999 fra Mali, Tsjad og Nigeria viste at kjønnsmodningen varierte mellom bestandene: hunner ble kjønnsmodne ved rundt 36 cm snute–kloakk-lengde (kroppslengde uten hale) og omkring to års alder, mens hannene ble kjønnsmodne ved omtrent 36–40 cm og 1,5–2,5 års alder. I disse Sahel-bestandene la hunnene normalt ett stort kull i året, og kullstørrelsen økte tydelig med hunnens størrelse: fra rundt 12–13 egg hos små voksne hunner til 53–60 hos de største.

Eggene graves ned i bakken eller legges inne i aktive termittuer, der den reparerte tua gir et beskyttet og relativt stabilt inkubasjonsmiljø. Inkubasjonen kan vare omtrent 6–10 måneder. Ungene er selvstendige etter klekking. Det er også rapportert at hunner kan åpne termittuer igjen etter klekking, men denne formen for hjelp til ungene er ikke godt dokumentert.

En studie fra KwaZulu-Natal i 2025 viste at nilvaraner kan overleve og reprodusere i urbane områder, særlig der det finnes trær, grøntområder og små vannforekomster. I byer kan de bruke svømmebasseng, overvannsdrenering og andre kunstige vannkilder, noe som reduserer avhengigheten av naturlige elver, men øker kontakten med mennesker.

Arten utnyttes også til kjøtt og skinn i deler av Afrika og står på CITES vedlegg II, som regulerer internasjonal handel. Utenfor den naturlige utbredelsen har rømte eller utsatte dyr etablert fremmede bestander i Florida. Arten er etablert både i Lee County på sørvestkysten og Palm Beach County på østkysten, og kan true stedegent dyreliv gjennom predasjon.

Nilvaran er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt over store deler av Afrika sør for Sahara og langs Nilsystemet.

Tap av våtmarker, forfølgelse, utnyttelse og økende vannmangel kan påvirke lokale bestander. Globalt regnes arten likevel ikke som truet.