Dhole

Dhole (Cuon alpinus), også kjent som asiatisk villhund, er et særegent hundedyr fra Sør- og Sørøst-Asia og den eneste nålevende arten i slekten Cuon. Dagens utbredelse er sterkt fragmentert, med gjenværende bestander i deler av India, Nepal, Bhutan, Bangladesh, Kina, Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja, Malaysia og Indonesia. Historisk fantes arten langt lenger nord og vest i Asia.

Dholen har rødbrun pels, lysere underside, avrundede ører, forholdsvis kort snute og en buskete hale med mørk tupp. Voksne veier vanligvis omtrent 12–20 kg, har en kroppslengde på rundt 90 cm og en hale på omtrent 40–45 cm. Tannsettet skiller seg fra de fleste andre hundedyr, blant annet med én færre jeksel på hver side av underkjeven. Lydrepertoaret omfatter den tydelige fløytelyden som har gitt arten det engelske tilnavnet «whistling dog».

Dholer bruker mange naturtyper, fra tropisk regnskog og tørr løvskog til fjellskog, gressletter og kratt. Viktigere enn én bestemt vegetasjonstype er gode bestander av ville byttedyr, tilgang på vann og store sammenhengende landskap der flokkene kan jakte, ha hi og spre seg. I fjellområder kan arten gå svært høyt; en landsdekkende studie fra Bhutan publisert i 2021 dokumenterte dhole på 4 980 meters høyde i alpine områder.

En kamerafellestudie publisert i 2024 fra Cauvery og Malai Mahadeshwara Hills Wildlife Sanctuaries i Sør-India fant at tilgang på byttedyr hadde størst betydning for hvor dholer forekom. Dyrene brukte områder nær veier sjeldnere, unngikk husdyr både i områdebruk og aktivitetstid og var mindre aktive når mennesker var mest aktive. Aktiviteten overlappet samtidig mye med aksishjort, muntjak og villsvin. Arten kan derfor klare seg i enkelte moderat påvirkede landskap, men byttedyrmangel, veier og husdyr kan redusere bruken av ellers egnet habitat kraftig.

Dholer er kjøttetere som hovedsakelig lever av mellomstore og store klovdyr, blant annet hjortedyr og villsvin. De tar også mindre byttedyr som harer og gnagere, og kan drepe husdyr der tamdyr overlapper med flokker.

Den nøyaktige sammensetningen av kostholdet varierer med hvilke byttedyr som er tilgjengelige lokalt. Gode bestander av ville byttedyr er derfor en av de viktigste forutsetningene for levedyktige dholebestander og kan samtidig redusere risikoen for at flokkene tar husdyr.

Dholer er samarbeidende forfølgelsesjegere. Flokkmedlemmene søker og jager sammen, slik at flere dyr kan holde presset på et flyktende klovdyr og gjøre det mulig å felle byttedyr som er langt større enn én dhole kunne håndtert alene.

Langvarig feltarbeid i Mudumalai publisert i 1995 fulgte to flokker som varierte mye i størrelse. Større flokker tok ikke automatisk større byttedyr: det var ingen sammenheng mellom flokkstørrelse og byttedyrenes kroppsmasse, mens kjøttmengden per dhole sank når flokken ble større. Samarbeidet gjør det mulig å felle store klovdyr, men gevinsten av flere jegere balanseres av større konkurranse om hvert bytte.

Dholer er hovedsakelig dagaktive, ofte særlig om morgenen og sent på ettermiddagen.

Dholer er svært sosiale hundedyr som lever i samarbeidende flokker. I India består flokkene ofte av omtrent fem til ti voksne dyr, men vesentlig større grupper forekommer; langvarig feltarbeid i Mudumalai registrerte to flokker som varierte mellom 4–18 og 4–25 dyr etter hvert som spredning og reproduksjon endret sammensetningen.

Flokkmedlemmene kommuniserer med fløytelyder, klukkelyder, knurring, kroppsspråk og duftmarkering. Lek, brytelek og sosial pelsstell er også en del av flokklivet og bidrar til samhold i en gruppe som jakter, beveger seg og oppfostrer unger sammen.

Dholeflokker bruker store områder, og størrelsen på leveområdene varierer mye med byttedyrtetthet, habitat og flokkstruktur. I Mudumalai i Sør-India brukte to godt undersøkte flokker omtrent 54 og 83 km², mens en senere kamerafellestudie i det tilgrensende Nagarahole–Wayanad-landskapet anslo rundt 85 km² for én flokk i en 45 dager lang periode etter monsunen. Publiserte estimater fra andre deler av India varierer fra noen titalls til over 200 km².

Flokkene konsentrerer aktiviteten rundt hiet mens valpene er små, mens unge dyr kan spre seg bort fra fødeflokken. En genetisk studie publisert i 2022 analyserte 174 genetisk identifiserte dholer fra to tigerreservater i Maharashtra. Den fant tydelig hunndominert spredning i Tadoba-Andhari, der flokkene var mindre og tigertettheten høyere, men ikke det samme mønsteret i Nawegaon-Nagzira. Spredningen følger derfor ikke én fast kjønnsforskjell, men kan endres med flokkstruktur, konkurranse og landskapsforhold.

Dholen deler store deler av sitt gjenværende utbredelsesområde med tiger (Panthera tigris) og leopard (Panthera pardus), og de tre rovdyrene overlapper mye i bruken av mellomstore og store klovdyr. Sameksistensen bygger på forskjeller i byttevalg, områdebruk og aktivitet, ikke fullstendig adskillelse.

En studie publisert i 2021 sammenlignet Tadoba-Andhari og Nawegaon-Nagzira i Sentral-India. Gjennomsnittlig dholeflokk var 16,8 ± 3,1 dyr der tigertettheten var lav, men bare 6,4 ± 1,3 dyr der tigertettheten var høy. En bredere analyse over artens utbredelse viste det samme hovedmønsteret: flokkstørrelsen sank med økende tigertetthet og økte med tilgangen på byttedyr. Direkte konkurranse forekommer også rundt kadavre; tigre er observert mens de overtar dholebytter, mens dholer på sin side er registrert med bytter tatt fra leoparder.

Forholdet varierer mellom landskap. Der det finnes mye byttedyr, kan alle tre rovdyrene overlappe betydelig; der maten er knappere, blir konkurransen sterkere og de underordnede rovdyrene kan endre byttevalg, aktivitet eller områdebruk for å redusere møter.

Tidspunktet for reproduksjon varierer geografisk, men fødslene er vanligvis sesongbundne. Drektigheten varer omtrent 60–63 dager. Vanligvis er det én dominerende hunn som får valper, men mer enn én reproduktiv hunn er registrert i enkelte flokker. Fire til seks valper er vanlig, men vesentlig større kull kan forekomme.

Dholer har samarbeidende ungeomsorg. Hele flokken kan bidra til å vokte hiet og bringe eller gulpe opp mat til valpene, slik at dyr som ikke er foreldrene også deltar direkte i oppfostringen. I en Bandipur-flokk som ble fulgt fra 1976 til 1978 forlot valpene hiet ved omtrent 70–80 dagers alder og deltok aktivt i å felle byttedyr ved rundt sju måneder. Jakt- og kommunikasjonsferdighetene utvikles gjennom tett deltakelse med eldre flokkmedlemmer.

Dhole er klassifisert som sterkt truet på IUCNs rødliste. IUCN SSC Canid Specialist Group viser fortsatt til et anslag på omtrent 4 500–10 500 dyr globalt, hvorav bare rundt 949–2 215 er voksne individer. Tallene er svært usikre fordi gode bestandsestimater mangler i store deler av utbredelsesområdet.

India har de største gjenværende bestandene, og flere viktige kjerneområder ligger i vernede landskap. Arten lever likevel i fragmenterte delbestander over et langt mindre område enn tidligere, og forbindelser mellom kjerneområdene er derfor svært viktige.

De viktigste truslene er tap og fragmentering av habitat, færre ville byttedyr, forfølgelse etter tap av husdyr, veier og annen infrastruktur samt sykdomssmitte fra tamhunder (Canis familiaris). Rabies og valpesyke er særlig alvorlig for små flokker fordi et lokalt sykdomsutbrudd kan fjerne en stor del av en delbestand.

Forskning fra Sør-India viser også at veier og husdyr kan redusere forekomsten av dhole selv om arten tåler noe menneskelig aktivitet. I fragmenterte bestander må dyr som sprer seg krysse stadig mer menneskepåvirkede landskap for å opprettholde genetisk utveksling.

Dholer er avhengige av store sammenhengende landskap, ikke bare isolerte verneområder. Gode bestander av ville byttedyr, korridorer mellom kjerneområder, bedre beskyttelse av husdyr og mindre sykdomssmitte fra frittgående tamhunder (Canis familiaris) øker sjansen for at flokker kan bestå og bevege seg mellom delbestander.

Bestandsstørrelse og forbindelser mellom delbestander er fortsatt dårlig kjent i store deler av utbredelsesområdet fordi dholer beveger seg over store områder, finnes i lave tettheter og er vanskelige å telle. Kamerafeller, genetiske prøver og landskapsanalyser brukes derfor til å finne kjerneområder og forbindelser mellom dem.