Østlig natalgrønnsnok

Østlig natalgrønnsnok (Philothamnus natalensis) er en slank og ufarlig snok som finnes i det sørøstlige Afrika. Voksne dyr blir vanligvis omkring 70–100 cm lange, men større individer kan nærme seg 130 cm.

Kroppen er klart grønn til turkisgrønn, med lys grønn eller gulaktig underside. Ungdyr kan ha mørke tegninger på fremre del av kroppen. Arten har store øyne, smalt hode og en kroppsbygning som er godt tilpasset klatring i løvverk.

Vestlig natalgrønnsnok (Philothamnus occidentalis) ble tidligere inkludert i P. natalensis, men ble anerkjent som egen art i 2019 etter genetiske, morfologiske og økologiske undersøkelser.

De to artene er svært like. Den vestlige arten har vanligvis et tydelig mørkt øye og ofte et mer turkis preg på hode og hale, mens østlig natalgrønnsnok som regel viser mer gult i iris. Grønn vannsnok (Philothamnus hoplogaster) er en annen mulig forvekslingsart, men er sterkere knyttet til våtmarksvegetasjon og mangler de kjølte bukskjellene som hjelper natalgrønnsnokene med å få feste når de klatrer.

Østlig natalgrønnsnok lever i kystskog, lavlandsskog, tett buskvegetasjon, elveskog og fuktig savanne. Den er sterkt trelevende og tilbringer mye tid i busker og trær, særlig nær bekker, våtmarker og andre fuktige miljøer.

Frosker og øgler utgjør mesteparten av kosten. Gekkoer tas ofte rundt bygninger, og ungdyr kan også spise gresshopper og andre insekter. En studie publisert i 2025 fant at P. natalensis er en fleksibel generalist som tar både frosker og øgler, fremfor å være spesialisert på én byttetype.

Arten jakter aktivt på dagtid gjennom greiner og løvverk og bruker den slanke kroppen, grønnfargen og klatreevnen til å nærme seg byttedyr. Den samme jaktformen brukes også rundt bygninger der gekkoer er tallrike.

Østlig natalgrønnsnok er dagaktiv, sterkt trelevende og lever vanligvis alene. Kjølte skjell på undersiden gir bedre feste på bark og andre ru flater og hjelper slangen med å bevege seg raskt gjennom trær og busker.

Når den blir forstyrret på bakken, trekker den seg som regel raskt opp i nærliggende vegetasjon. Den er ikke giftig og utgjør ingen fare for mennesker.

Arten legger egg, vanligvis tidlig på sommeren. Hunnene produserer gjerne omtrent tre til åtte avlange egg som plasseres på beskyttede steder, for eksempel i råtnende vegetasjon, hulrom eller skjermede sprekker.

En studie publisert i 2025 beskrev en paringshendelse med én hunn og flere hanner. I motsetning til hos den nært beslektede vestlige natalgrønnsnoken viste hannene ingen tydelig aggresjon, kamp eller visuell kurtise. Den observerte paringen skilte seg dermed tydelig fra den vestlige arten, der hannkamp og visuelle signaler er dokumentert.

Østlig natalgrønnsnok kan forekomme i hager og rundt bygninger der tett vegetasjon og gekkoer gir skjul og mat. Den klare grønnfargen fører noen ganger til forveksling med den svært giftige østlige grønne mambaen (Dendroaspis angusticeps).

Natalgrønnsnoken er ufarlig, men ukjente grønne slanger bør aldri håndteres. Å gi dyret plass til å trekke seg unna er den tryggeste reaksjonen og hindrer samtidig at ufarlige slanger blir drept på grunn av feilbestemmelse.

Østlig natalgrønnsnok er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et begrenset sørøstafrikansk utbredelsesområde, men er lokalt vanlig, finnes i verneområder og kan klare seg i hager og andre menneskepåvirkede miljøer der egnet vegetasjon er bevart.

Tap av kystskog og tett vegetasjon kan påvirke lokale bestander, men ingen stor tilbakegang gjennom hele utbredelsen er dokumentert.