Savannelianesnok

Savannelianesnok (Thelotornis capensis) er en ekstremt slank og langhalet slange fra skogkledde miljøer i det sørlige Afrika. Det smale, spisse hodet, den gråbrune til olivenfargede mønstringen og vanen med å holde kroppen stiv gjør den bemerkelsesverdig vanskelig å skille fra en kvist eller liane. De store øynene har karakteristiske horisontale, nøkkelhullformede pupiller, og tungen er ofte kraftig oransje til rød.

Voksne er vanligvis omtrent 80–136 cm lange. Hannene har forholdsvis lengre hale, mens hunnene gjerne har større hode og er tyngre enn hanner med samme kroppslengde.

En større revisjon publisert i 2026 endret artsgrensene hos afrikanske lianesnoker betydelig og identifiserte sju tydelige utviklingslinjer i Thelotornis.

Den tidligere underarten Thelotornis capensis oatesi ble løftet til full art som Thelotornis oatesi, mens den sørlige linjen beholder navnet T. capensis. Dette forklarer også enkelte eldre størrelsesopplysninger: den tidligere T. c. capensis ble oppgitt til omtrent 80–136 cm, mens T. c. oatesi kunne nå rundt 168 cm. Denne større maksimumslengden tilhører derfor T. oatesi i dagens taksonomi.

Savannelianesnoken lever i savanneskog, kystkratt, skogkanter og lignende varme habitater med busker, lave trær og sammenfiltret vegetasjon. Den langstrakte kroppen og den kryptiske mønstringen fungerer særlig godt mellom tynne greiner og stengler.

Selv om arten er sterkt tilpasset et liv i vegetasjonen, følger individene også med på byttedyr som beveger seg på eller nær bakken. Tett vedaktig vegetasjon gir derfor både skjul og gode utkikksposter for bakhold.

Øgler og frosker utgjør mye av kostholdet, mens andre slanger, enkelte små fugler og andre små virveldyr også tas. Større individer kan ta mer bakkelevende bytte enn den sterkt trelevende kroppsformen skulle tilsi.

Savannelianesnoken jakter hovedsakelig ved hjelp av synet og er en typisk bakholdsjeger. Den kan sitte nesten helt urørlig på en grein i lange perioder mens den følger med på vegetasjonen og bakken rundt seg og baserer seg på kamuflasje framfor aktiv forfølgelse.

Langsomme, svaiende bevegelser bevarer likheten med vegetasjonen når slangen skifter posisjon. Når byttet kommer innen rekkevidde, slår den raskt til. Slangen holder ofte fast i byttet, slik at de bakstilte gifttennene kan avgi gift før byttet svelges.

Savannelianesnoken har bakstilte gifttenner, og giften forstyrrer kraftig blodets evne til å koagulere. Alvorlig forgiftning kan føre til indre eller ytre blødninger, samtidig som smerte og hevelse rundt bittstedet i starten kan være overraskende beskjedne.

En sørafrikansk bittsak publisert i 2026 viste at en blodprøve tatt 28 minutter etter et langvarig bitt ikke koagulerte; senere ble det påvist blod i urinen. Det finnes ingen spesifikk motgift mot Thelotornis-gift. Et bekreftet eller mistenkt bitt krever derfor rask medisinsk vurdering selv om tidlige symptomer virker milde.

Arten er dagaktiv, sky og vanligvis solitær. Den viktigste forsvarsstrategien er å forbli uoppdaget, og en urørlig slange kan være svært vanskelig å se selv på kort avstand.

Når lianesnoken blir oppdaget, blir den noen ganger mobbet av fugler. Hvis den føler seg truet, kan den blåse opp halsen, vise kontrasterende tegninger og bevege den sterkt fargede tungen. Den kan angripe dersom forstyrrelsen fortsetter.

Arten legger egg og har en tydelig sesongpreget reproduksjonssyklus i det sørlige Afrika. Paringsaktiviteten er konsentrert til våren, mens egglegging hovedsakelig skjer midt på sommeren. Kamp mellom hanner er også registrert.

En studie av sørlig T. capensis publisert i 1996 fant kull på fire til sju egg, oftest seks. Større kull er også rapportert, men den ekstreme registreringen på 18 egg i eldre litteratur kom fra en østlig form som ikke lenger regnes som T. capensis.

Savannelianesnoker forsøker vanligvis å unngå mennesker, og bitt er sjeldne; mange dokumenterte tilfeller har skjedd under bevisst håndtering. Den svært gode kamuflasjen kan likevel føre til tilfeldige nærmøter.

Arten er vanligvis rolig når den får være i fred, og risikoen for bitt reduseres kraftig ved å observere den på trygg avstand i stedet for å forsøke å fange eller håndtere den.

Savannelianesnok er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Vurderingen fra 2021 beskrev bestanden som stabil og identifiserte ingen større trussel i hele utbredelsesområdet.

Vurderingen ble gjort før revisjonen av artsgrensene i 2026 og gjelder derfor et bredere artsbegrep enn det som brukes i dag. Dagens snevrere T. capensis har ennå ikke fått en egen global vurdering under den reviderte taksonomien.