Flyttede elefantflokker lærte nye landskap på egen hånd, og bevegelsene stabiliserte seg etter rundt to år
25 flokker med savanneelefant (Loxodonta africana) som ble flyttet fra Save Valley til Zambezi-dalen i Zimbabwe, så ut til å bygge kunnskap om det nye landskapet hovedsakelig gjennom egen utforsking framfor ved å følge stedegne flokker. Fire år med satellittsporing viste en urolig etableringsfase der vann, opplevd fare og gjentatte returer til nyoppdagede steder styrte mye av bevegelsen. Etter omtrent to år ble bevegelsene mindre uforutsigbare og mer stabile.
Kasusstudien fulgte 201 flyttede elefanter fordelt på 25 intakte familieflokker. Tolv flokker ble flyttet i 2018 og ytterligere 13 i 2022. Ti stedegne flokker i Sapi-området ble utstyrt med sendere tre måneder før flyttingene, slik at bevegelsene deres kunne sammenlignes med de nyankomne elefantene og mulige møter mellom gruppene kunne følges.
Flokkene måtte selv kartlegge vann, trygghet og risiko
Etter at elefantene ble sluppet ut fra midlertidige innhegninger, gikk flere atferdsmønstre igjen. Matriarken ledet ofte flokken direkte mot vinden i flere timer, og den første vandringen kunne vare i opptil et døgn dersom dyrene ikke ble forstyrret. Møtte elefantene menneskelig aktivitet eller andre forhold de oppfattet som farlige, endret de ofte retning og fortsatte bort fra området til de fant et nytt sted der de kunne hvile og spise.
Vann ble raskt et ankerpunkt i det ukjente landskapet. Flokkene var motvillige til å bevege seg mer enn omkring to kilometer fra en overflatevannkilde de hadde funnet før de oppdaget en ny, og de vendte gjentatte ganger tilbake til kjente steder under videre utforsking. I den første perioden gikk rutene ofte fram og tilbake i forholdsvis rette linjer mellom nylig lærte punkter, i kontrast til de mer sirkulære bevegelsene innen hjemmeområdene til de stedegne flokkene.
Forfatteren tolker dette som en gradvis oppbygging av romlig hukommelse, der steder ble knyttet til vann, mat, skjul eller fare og senere påvirket nye bevegelser. Sporingsdataene dokumenterer de gjentatte returene, men viser ikke direkte hvilke sanseinntrykk eller mentale representasjoner elefantene brukte for å kjenne igjen områdene.
Stedegne flokker ga ingen tydelig snarvei til lokalkunnskap
De flyttede elefantene møtte stedegne flokker, men integrerte seg ikke med dem eller ble værende sammen over lengre tid. Hver av de flyttede flokkene fortsatte i stor grad å utforske landskapet på egen hånd. Flokkene som var flyttet inn, kjente derimot igjen hverandre og samlet seg av og til, noe som tyder på sterkere forbindelser mellom de flyttede gruppene enn mellom dem og de stedegne elefantene.
Konflikt og forstyrrelser kunne utløse svært lange bevegelser. Enkelte flokker beveget seg mer enn 20 kilometer på ett døgn når de ble presset bort fra områder, og noen vandringer strakte seg over flere hundre kilometer. I enkelte tilfeller så dyrene ut til å sette kurs mot sitt tidligere leveområde inntil nye konflikter endret retningen.
Kapittelet beskriver også det forfatteren kaller «soft virtual boundaries» – landskapslinjer elefantene så ut til å nøle med å krysse når de ikke ble forstyrret, noen ganger langs trekk som elveleier. Mekanismen er ukjent. Forfatteren foreslår at elefantene kan reagere på signaler knyttet til historisk risiko eller arealbruk, men dette presenteres som en hypotese som trenger videre undersøkelser, ikke som en etablert sansemekanisme.
Ni matriarker døde, men dødsårsaken kunne ikke fastslås
Matriarken bar mye av den synlige belastningen ved å lede familien gjennom et ukjent landskap. Ni av de 25 matriarkene døde i løpet av de to første årene etter flyttingen. Forfatteren vurderer langvarig fysiologisk stress som den mest sannsynlige forklaringen på mye av mønsteret, basert på atferden og omstendighetene rundt dødsfallene.
Dødsårsaken er likevel ikke bekreftet. Obduksjonene ble gjennomført for sent til at vevet kunne gi sikre diagnoser, fordi nedbrytningen hadde kommet for langt, og en dødelighetshendelse knyttet til miltbrann forekom også etter alvorlig tørke. Studien dokumenterer dermed de ni dødsfallene, men kan ikke slå fast kronisk stress som årsaken.
Etter rundt to år ble bevegelsene mer forutsigbare
Omtrent to år etter utsetting beveget de gjenlevende overvåkede flokkene seg mindre uregelmessig. Noen fortsatte å bruke store områder og besøkte tidligere utforskede steder på nytt, mens andre ble mer konsentrert geografisk. Kontakt med stedegne elefanter så ut til å øke, men de flyttede flokkene fortsatte å bevege seg uavhengig framfor bare å overta de stedegne flokkenes ruter.
På bakgrunn av etableringsforløpet anbefaler forfatteren at familieflokker holdes samlet og at større forstyrrelser rundt utsettingsområdene begrenses i omtrent to år. Det biologiske hovedpoenget er at når en elefantfamilie flyttes, følger ikke flere års detaljert lokalkunnskap automatisk med. Å bygge denne kunnskapen på nytt kan være en lang atferdsprosess der gjentatte erfaringer, snarere enn rask læring fra stedegne flokker, former hvor familien til slutt slår seg ned.
Atferd
Lignende nyheter
Rhesusaper traff oftere riktig når de svarte raskere, selv når forskerne tok høyde for vanskelighetsgraden
I en oppgave med to valgmuligheter var rhesusaper mer treffsikre i forsøk med raskere respons, også når forskerne…
Les saken →
20 av 21 GPS-merkede grågjess trakk, men fire skiftet strategi mellom år
Sju år med GPS-data fra området rundt Neusiedlersjøen viste stor individuell stabilitet i trekkatferden hos grågås, men ikke…
Les saken →
Hvitbrystlo valgte åpnere reir senere i sesongen uten fast hann- eller hunnpreferanse
Blant 81 reir av hvitbrystlo i kystområder i Tunisia hadde 71,6 % lite vegetasjonsdekke, og reirene ble åpnere…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.