Amurtigerhunner registrert mest i verneområder hadde 90 % beregnet årlig overlevelse, mot 51 % i jaktområder

En fireårig kamerafellestudie i de sentrale Sikhote-Alin-fjellene i Russlands fjerne østen beregnet langt høyere årlig overlevelse for amurtigerhunner (Panthera tigris altaica) som hovedsakelig ble registrert i verneområder enn for hunner som hovedsakelig ble registrert i jaktområder. Beregnet årlig overlevelse var 90 % for hunner med flest registreringer i Sikhote-Alin biosfærereservat og Udege Legend nasjonalpark, mot 51 % for hunner med flest registreringer i omkringliggende flerbruksområder der jakt og selektiv hogst var tillatt.
Forskerne brukte 504 kamerafellestasjoner i et 8 322 km² stort landskap gjennom fire sammenhengende høst- og vintersesonger fra 2018–2019 til 2021–2022. De identifiserte 69 voksne tigre og brukte de gjentatte registreringene til å beregne overlevelse, rekruttering og bestandstetthet.
Hunnoverlevelsen var langt høyere i verneområdene
Forskjellen mellom hunnene var studiens tydeligste demografiske utslag av arealforvaltningen. Hunnene som hovedsakelig ble registrert innenfor verneområdene hadde en beregnet sannsynlighet på 90 % for å overleve fra ett år til det neste, mot 51 % for hunnene som hovedsakelig ble registrert i jaktområdene.
Hunner med unger ble også registrert oftere i forhold til hunner uten unger i verneområdene: forholdet var 9:23 i verneområdene og 4:24 i jaktområdene, en forskjell på 2,3 ganger. Tigerunger er imidlertid vanskelige å oppdage jevnlig med kamerafeller, og forskjellen var ikke statistisk tydelig.
Hannene viste et annet mønster. Den samlede beregnede årlige overlevelsen var rundt 54 %, og studien fant ingen tydelig overlevelsesfordel for hanner som hovedsakelig ble registrert innenfor verneområdene. Forskerne foreslår at hannenes større bevegelser gjør at de oftere utsettes for risiko utenfor vernegrensene.
Bestanden holdt seg stabil, men langt under gjenopprettingsmålet
Tigertettheten var stabil og lav. I habitat av høy kvalitet borte fra hovedveier beregnet studien omtrent 0,27 tigre per 100 km², fortsatt langt under gjenopprettingsmålet på minst 0,63 tigre per 100 km² som forfatterne viser til for studieområdet.
Forskerne beskriver landskapet som preget av kilde–sluk-dynamikk. Verneområdene ga nok beskyttelse til at hunner overlevde og formerte seg i et omfang som bidro til å opprettholde en tigerbestand med lav tetthet i det større landskapet, mens tigre som brukte flerbruksområdene rundt møtte langt høyere dødelighetsrisiko. Verneområdene bidro dermed til at bestanden besto, men var ikke nok til å drive en gjenoppbygging.
Menneskelig tilgang utenfor verneområdene var fortsatt en viktig bekymring
Forskerne kartla 7 828 km med veier, for det meste skogsveier utenfor verneområdene. Tigre som var mer eksponert for intens trafikk knyttet til skogsdrift, hadde lavere sannsynlighet for å bli registrert igjen i senere år, men sammenhengen var usikker. Forfatterne tolker skogsdriften som en trussel særlig fordi veier og konsentrert menneskelig aktivitet kan gi flere muligheter for krypskyting.
Studien kunne ikke beregne byttedyrmengden nøyaktig nok til å skille virkningen av mattilgang fra forskjeller i menneskeskapt dødelighet mellom verneområder og flerbruksland. Forskerne konkluderer derfor med at sterkere håndheving av regelverket utenfor verneområdene må komme i tillegg til vernet innenfor reservatgrensene dersom tigerbestanden i sentrale Sikhote-Alin skal gjenoppbygges og ikke bare bestå.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



