Hopp til innhold

Menneskestyrte translokasjoner preget hjortens mitokondrielle slektslinjer i Italia

Adult male Mesola red deer in Bosco della Mesola, Italy

Italias første landsdekkende genetiske studie av hjort (Cervus elaphus) fant en mosaikk av mitokondrielle slektslinjer som er formet både av gammel istidshistorie og langt nyere menneskestyrte flyttinger av dyr. Forskerne analyserte kontrollregionen, eller D-loop-regionen, i mitokondrielt DNA fra 164 hjorter samlet inn over hele Italia mellom 2020 og 2024 og identifiserte 38 haplotyper fordelt på tre linjer: A, C og D.

Mitokondrielt DNA arves gjennom morslinjen. En haplotype er her en bestemt variant av den analyserte mitokondriesekvensen. Haplotypene følger derfor maternelt opphav og beskriver ikke hele dyrets genom. Studien kartla hvor ulike morslinjer finnes i dag og sammenholdt mønsteret med Italias historie med lokale utryddelser, naturlig rekolonisering, reintroduksjoner, bestandsforsterking og rømninger fra innhegninger.

Linjene A og C forekommer sammen i store deler av Nord- og Sentral-Italia

Linjene A og C var vidt utbredt og forekom ofte i de samme regionene. Linje A var vanlig i deler av de sentrale Appenninene og Sør-Italia og i forvaltningsområdet ACATER Central, mens linje C særlig var representert i ACATER East og ACATER West og viste genetiske forbindelser til hjort fra Liguria og Nord-Italia.

Forfatterne konkluderer med at dagens mønster ikke kan forklares av rekolonisering etter istiden alene. I Alpene kan A og C møtes både gjennom naturlig spredning fra naboland og gjennom menneskelige utsettinger. I de nordlige Appenninene gir dokumenterte rømninger fra farmer med hjort av britisk opphav en konkret historisk mekanisme som kan bidra til å forklare den høye forekomsten og den interne strukturen i linje A.

Denne historikken er særlig viktig i Italia fordi alle prøvene fra den italienske halvøya og Marettimo, bortsett fra Bosco della Mesola, kom fra bestander som var introdusert av mennesker. I de sentraløstlige og østlige Alpene kan hjortene i tillegg stamme fra naturlig spredning fra naboland.

38 haplotyper viste stor mitokondriell variasjon

De 164 mitokondriesekvensene inneholdt 38 haplotyper, med en samlet haplotypediversitet på 0,861. Haplotypediversitet uttrykker hvor sannsynlig det er at to tilfeldig valgte individer har ulike haplotyper, og denne verdien viser derfor stor variasjon mellom morslinjene i materialet. De genetiske analysene viste også tydelig struktur mellom geografiske grupper og mellom de tre undersøkte linjene. Det italienske materialet hadde dermed ikke én ensartet mitokondriell bakgrunn: ulike maternelle historier var fortsatt synlige etter århundrer med bestandsnedgang og flytting av dyr.

Studien påviste A, C og D direkte. En fjerde linje, B, er kjent fra sardinsk hjort fra tidligere studier, men ble ikke sekvensert i denne undersøkelsen. Forfatterne omtaler derfor fire linjer i den bredere italienske sammenhengen, selv om det nye landsdekkende prøvematerialet ga tre.

Den opprinnelige D-linjen overlevde i Bosco della Mesola

Linje D har en særskilt naturvernmessig betydning fordi den er den eneste opprinnelige mitokondrielle linjen som overlevde kontinuerlig på den italienske halvøya gjennom 1800- og 1900-tallet. Studien bekreftet den i reliktbestanden i naturreservatet Bosco della Mesola i Emilia-Romagna, den eneste gjenlevende opprinnelige hjortebestanden på den italienske halvøya.

Den samme linjen dukket uventet opp i en liten gruppe ved Castiglione della Pescaia i det sørlige Toscana. Forfatterne oppgir at gruppen stammer fra hjort som rømte fra en privat jaktinnhegning i Valle di Buriano, der hjort ble satt ut for omkring 125 år siden. Den nøyaktige historiske opprinnelsen til disse dyrene er ukjent, men de mitokondrielle haplotypene viste høy genetisk likhet med Mesola-linjen.

Den toskanske gruppen er underlagt bestandskontroll. Forfatterne mener derfor at videre genetiske undersøkelser er nødvendige for å finne ut om gruppen kan representere et tidligere ukjent genetisk reservoar av linje D før dens naturvernmessige betydning vurderes nærmere.

Istidens refugier er fortsatt synlige under et menneskeskapt mønster

Selve mitokondrielinjene har langt eldre opphav. Studiens tidskalibrerte analyser plasserer de viktigste europeiske hjortelinjene i sen pleistocen, omtrent rundt perioden for siste istidsmaksimum. Italia var et av de søreuropeiske refugieområdene der hjort overlevde før senere rekolonisering nordover.

Forfatterne konkluderer likevel med at dagens italienske fordeling av disse gamle morslinjene i hovedsak er blitt preget av menneskestyrte translokasjoner lagt oppå istidshistorien. Reintroduksjoner, bestandsforsterking, rømninger fra innhegninger og naturlig rekolonisering har brakt historisk forskjellige linjer i kontakt og skapt dagens geografiske mosaikk.

Mitokondrielle linjer er bare én del av det genetiske bildet

Forfatterne mener fylogeografisk informasjon bør tas med i framtidige translokasjoner og naturvern, særlig for å unngå unødvendig homogenisering av opprinnelige genetiske komponenter. De trekker fram Bosco della Mesola som det tydeligste prioriterte området og etterlyser videre undersøkelser av D-gruppen i det sørlige Toscana.

Samtidig behandler studien D-loop-analysen som en første landsdekkende kartlegging og ikke som en fullstendig beskrivelse av hjortens genomiske struktur. Mitokondrielt DNA følger morslinjen og gir begrenset fylogenetisk oppløsning. Forfatterne etterlyser derfor data fra kjernegenomet og mer høyoppløselige genomiske metoder før den evolusjonære og funksjonelle betydningen av linjene A, C og D kan vurderes mer fullstendig i forvaltningen.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Genetikk & genomikk

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Hjort Cervus elaphus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.