Arktiske stormer reduserte moskusfeets bevegelse knyttet til næringssøk med rundt to tredeler

Kraftige arktiske stormer forskjøv bevegelsesmønsteret hos moskusfe (Ovibos moschatus) i Nordøst-Grønland tydelig bort fra bevegelse knyttet til næringssøk og mot bevegelse tolket som hvile. Studien, først publisert 18. mai 2026, analyserte 998 388 GPS-posisjoner registrert hver time fra 61 voksne moskusfe som ble fulgt i Zackenbergdalen mellom 2013 og 2024.
GPS-bevegelsen ble delt i tre statistiske tilstander
Forskerne brukte skjulte Markov-modeller til å gruppere GPS-dataene etter hvor langt dyret beveget seg mellom posisjonene og hvor mye bevegelsesretningen endret seg. Modellen fant tre tilbakevendende bevegelsesmønstre som forfatterne biologisk tolket som hvile, næringssøk og forflytning.
Betegnelsene er tolkninger av bevegelse, ikke direkte observasjoner av at dyrene spiste, lå eller vandret. Den mellomliggende bevegelsestilstanden ble blant annet tolket som næringssøk fordi den hadde kortere og mindre retningsbestemt bevegelse, slik man forventer når et dyr leter etter og spiser føde.
Seks stormer forskjøv tiden kraftig mot hvilelignende bevegelse
Forskerne identifiserte seks stormhendelser som traff merkede moskusfe, alle mellom oktober og mars. Stormene varte fra 19 til 102 timer, med en gjennomsnittlig varighet på omkring 48 timer. Vind på stormnivå, minst 24,5 m/s, var sjelden i det samlede GPS-materialet og representerte derfor ekstreme forhold framfor vanlig vindvær.
Under stormene brukte moskusfe langt mer tid i bevegelsestilstanden tolket som hvile og langt mindre i tilstanden knyttet til næringssøk. På tvers av stormene falt tiden i den næringssøkrelaterte tilstanden med omkring 67 % sammenlignet med dagene før.
Etter at stormene var over, gikk fordelingen mellom bevegelsestilstandene tilbake mot nivåene før hendelsene. Studien fant ingen tegn til at moskusfeene umiddelbart tok igjen det tapte næringssøket ved å bruke ekstra mye tid i den næringssøkrelaterte tilstanden etterpå.
Tett vegetasjon ble valgt sterkere når vinden økte
Også habitatvalget endret seg med vindstyrken. Jo sterkere vinden ble, desto tydeligere valgte moskusfeene områder med tett vegetasjon og unngikk vegetasjonsløse områder. Ved svært sterk vind unngikk de også høyere og mer kupert terreng.
Forfatterne tolker kombinasjonen av mer hvilelignende bevegelse og sterkere bruk av tett vegetasjon som en energisparende strategi. Å legge seg ned og begrense bevegelsen under ekstrem vind kan redusere energikostnader og eksponering, mens vegeterte områder kan gi gunstigere forhold enn åpent, bart terreng. Studien målte ikke ly på svært fin skala, som lesiden av steiner, og kan derfor ikke vise nøyaktig hvordan enkeltindivider reduserte vindeksponeringen.
Resultatene viser at moskusfe raskt kan endre både bevegelse og habitatbruk under kraftige stormer, men den energimessige kostnaden ved gjentatte perioder med tapt næringssøk er fortsatt uklar. Dersom kraftige høyarktiske stormer blir vanligere eller mer intense, kan den samlede kostnaden av slike korte avbrudd få større betydning for en art som lever med sterkt sesongavhengig mattilgang.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



