Mumifiserte geparder fra Saudi-Arabia viser en sammensatt genetisk historie

15. januar 2026

Female cheetah with two cubs in natural grassland

Forskning: Genetikk & genomikk · Naturvern: Bevaringsutsetting

Sju naturlig mumifiserte geparder (Acinonyx jubatus) og 54 skjelettrester fra huler nord i Saudi-Arabia gir et uvanlig detaljert bilde av gepardene som levde på Den arabiske halvøya før arten forsvant derfra på 1900-tallet. Funnene kom fra fem huler i Lauga-hulenettverket ved Arar og ble gjort under undersøkelser av 134 huler i et område på 1 211 km² i 2022 og 2023.

Materialet omfatter flere aldersklasser og flere tusen år. De radiokarbondaterte prøvene spente fra omkring 4 200 år før nåtid til omkring 130 år før nåtid. Røntgenundersøkelser av 20 komplette kranier klassifiserte 14 som ungdyr og seks som voksne, mens ni rester etter unger ble funnet i én av hulene.

Hulene kan ha vært hi, naturlige feller eller begge deler

Kombinasjonen av voksne dyr, ungdyr og unger fikk forfatterne til å foreslå at geparder kan ha brukt enkelte av hulene som hi. Tolkningen er ikke sikker. Noen av hulesystemene ble nådd gjennom bratte synkehull, og forskerne diskuterer også muligheten for at dyr gikk eller falt inn i naturlige feller og ikke kom seg ut igjen.

Det tørre hulemiljøet bevarte enkelte individer svært godt. I én mumie kunne forskerne se bevart bløtvev inne i kraniet, mens en annen hadde sammenhengende skjelettstrukturer som kunne rekonstrueres tredimensjonalt med røntgen. Forfatterne beskriver materialet som den første kjente forekomsten av naturlig mumifiserte store kattedyr brukt til analyser av gammelt DNA.

Bare tre individer ga komplette mitokondrie- og helgenomsekvenser

Fem daterte prøver ble behandlet for helgenomsekvensering, men komplette mitokondrie- og helgenomsekvenser ble hentet ut fra tre individer: det yngste eksemplaret, en mellomgammel skjelettrest og det eldste eksemplaret. De genetiske konklusjonene bygger derfor på disse tre prøvene med genomkvalitet, ikke på alle sju mumiene eller alle 61 gepardrestene.

Det yngste genomet lå nærmest asiatisk gepard

Det yngste individet grupperte nærmest dagens asiatiske geparder (Acinonyx jubatus venaticus) både i kjerne-DNA og mitokondrie-DNA. Det samsvarer med underarten som historisk har vært antatt å ha forekommet i deler av Arabia, og som i dag bare overlever i Iran.

De to eldre saudiske prøvene viste et annet mønster i kjernegenomet. Kjerne-DNA-et deres lå nærmere nordvestafrikansk gepard (Acinonyx jubatus hecki) enn det yngste saudiske individet gjorde. Fylogenetiske analyser og analyser av genetisk blanding (admixture) støttet denne forskjellen.

Mitokondrie-DNA ga et annet signal

Alle de tre saudiske individene lå i den mitokondrielle haplogruppen til A. j. venaticus. Fordi mitokondrie-DNA følger morslinjen, betyr dette at morslinjene til alle tre lå i den asiatiske gruppen, selv om kjernegenomet hos de to eldre prøvene lå nærmere A. j. hecki.

Studien løser ikke dette mønsteret opp i to rene, isolerte historiske underartsbestander. En hovedkomponentanalyse (PCA), som oppsummerer de viktigste mønstrene i genetisk variasjon i genomdataene, skilte heller ikke venaticus og hecki overbevisende alene, selv om det fylogenetiske treet og analysene av genetisk blanding plasserte de to eldre saudiske prøvene nærmere hecki. Den mest presise konklusjonen er derfor at gepardene i Arabia hadde en mer sammensatt genetisk historie gjennom tid enn en enkelt, ensartet linje skulle tilsi.

Hulefunnene gir et genetisk sammenligningsgrunnlag for mulig reintroduksjon

Saudi-Arabia vurderer å tilbakeføre gepard til deler av artens tidligere utbredelsesområde. Forfatterne mener gammelt DNA kan brukes til å identifisere hvilke nålevende gepardlinjer som genetisk ligger nærmest dyr som historisk forekom i Arabia, og dermed gi et sammenligningsgrunnlag som mangler i skriftlige kilder.

Forfatterne konkluderer med at hulematerialet kan brukes til å identifisere de nærmeste nålevende underartene som mulige genetiske kilder ved framtidig reintroduksjon i Arabia. Mer overordnet presenterer de det gamle DNA-et som et referansepunkt for genetisk kildevalg og vurdering av framtidige reintroduksjoner.

Studiens bredere bidrag er derfor både historisk og anvendt: hulene i Saudi-Arabia bevarte spor etter geparder gjennom flere tusen år og viser at deres genetiske tilknytning endret seg over tid, noe som gir et sjeldent historisk grunnlag for framtidig restaurering av arten i Arabia.

Kilder og bildekreditering

Boug, A. A., Mir, Z. R., Jbour, S., et al. (2026). Mummified cave cheetahs inform rewilding actions in Saudi Arabia. Communications Earth & Environment, 7, 24. https://doi.org/10.1038/s43247-025-03021-6Primary open-access full-text study. Surveys of 134 caves found seven mummified cheetahs and 54 skeletal remains. Complete mitochondrial and whole-genome sequences were obtained from three specimens. The youngest clustered with A. j. venaticus in nuclear and mitochondrial DNA; two older specimens clustered closer to A. j. hecki in nuclear DNA while all three fell within the venaticus mitochondrial haplogroup.
Boug, A. A., Mir, Z. R., Jbour, S., et al. (2026). Author Correction: Mummified cave cheetahs inform rewilding actions in Saudi Arabia. Communications Earth & Environment, 7, 191. https://doi.org/10.1038/s43247-026-03258-9Author correction limited to swapped descriptions for panels C and D in the Figure 2 legend; it did not change dates, genomic results or conservation conclusions.

Bilde: Charles J. Sharp — gepardhunn med to unger i Phinda i Sør-Afrika; illustrasjonsbilde, ikke dyr fra hulestudien i Saudi-Arabia. Kilde: Wikimedia Commons. · CC BY-SA 4.0 · Kilde

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Gepard Acinonyx jubatus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.