Hopp til innhold

Kanadagjess som mistet foreldrene under septemberjakta hadde høyere dødelighet

Two adult Canada geese with a group of goslings on the water
Naturvern · Forvaltning

Unge kanadagjess som mistet en forelder til jakt i september, klarte seg langt dårligere enn ungfugler som ble foreldreløse i januar eller februar, ifølge en 25-årsstudie publisert 10. april 2026. Resultatet tyder på at tidspunktet for jakt kan gi indirekte følger utover fuglene som blir skutt.

Familier av kanadagås (Branta canadensis) holder ofte sammen gjennom ungfuglenes første høst og vinter. Foreldrene hjelper dem til tryggere beite- og hvileplasser og forsvarer dem mot dominante voksne. Forskerne undersøkte derfor om tap av én eller begge foreldre i denne avhengighetsperioden påvirket overlevelse og senere reproduksjon.

Fullstendige livshistorier fra Connecticut, USA

Fra 1984 til 2008 ringmerket forskerne 731 flygedyktige ungfugler i New Haven County i Connecticut; voksne i studiefamiliene ble også merket og fulgt med fotringer og halsringer. De observerte familiemedlemmene gjentatte ganger og brukte gjenfunnsrapporter til å følge fuglene fram til de døde. Den lokale bestanden var for det meste standfugl og svært trofast mot hekkeområdet, noe som gjorde lange individuelle livshistorier mulig.

Studien identifiserte 68 ungfugler som mistet minst én forelder til jakt: 30 mistet faren, 21 mistet moren og 17 mistet begge. Hver foreldreløs fugl ble sammenlignet med en fugl av samme kjønn som ble flygedyktig samme år og beholdt begge foreldrene. 22 mistet foreldre i september, ti i oktober eller november og 36 i januar eller februar.

Tidspunktet ga den tydeligste forskjellen

Når alle foreldreløse fugler ble slått sammen, døde 37 % det første leveåret, nesten identisk med 38 % i kontrollgruppen. Andelen som senere gikk inn i hekkebestanden var også lik, 22 mot 24 %. Gruppene hadde heller ingen tydelige samlede forskjeller i alder ved død, antall år som hekkefugl eller samlet produksjon av flygedyktige unger.

Denne totalsammenligningen skjulte en stor forskjell mellom jakttidspunktene. 59 % av ungfuglene som mistet foreldre i september, døde det første året, mot 19 % blant dem som mistet foreldre i januar eller februar. Bare 5 % av septembergruppen gikk senere inn i hekkebestanden, sammenlignet med 33 % i den sene gruppen. De tidlig foreldreløse fuglene hadde i gjennomsnitt bare 0,1 hekkeår gjennom livet, mot 0,9 hos den sene gruppen. De produserte ingen flygedyktige unger i datasettet, mens den sene gruppen hadde et gjennomsnitt på 2,6.

En overlevelsesmodell støttet det samme mønsteret: sent foreldreløse fugler hadde omtrent halvparten så høy dødsrisiko som de tidlig foreldreløse. Tap av begge foreldre ga også det sterkeste anslaget for skade, med nær dobbelt estimert dødsrisiko sammenlignet med kontrollgruppen. Usikkerheten rundt anslaget var likevel stor nok til at ingen forskjell fortsatt var en mulig forklaring.

Hvilken forelder som gikk tapt påvirket også senere risiko for å bli skutt. Bare 9 % av ungfuglene som mistet moren ble senere felt av jegere gjennom livet, mot 43 % av dem som mistet faren. I tillegg hadde 60 % av de morsløse fuglene et søsken som senere ble felt, mot 87 % av de farsløse. Forskerne fant derimot ikke tilsvarende forskjeller i førsteårsoverlevelse, rekruttering eller samlet produksjon av flygedyktige unger. De foreslår forsiktig at voksne hanner kan være særlig viktige for å oppdage jegere og lede familien bort fra utsatte områder fordi hannene generelt er mer årvåkne.

Et forvaltningssignal, ikke en universell regel

Forfatterne tolker september som en periode da ungfuglene fortsatt er sterkt avhengige av foreldrene. De samlede resultatene tydet på at fugler som mistet foreldre i oktober–november eller januar–februar hadde omtrent samme skjebne som kontrollfuglene, mens september skilte seg ut som den klart ugunstige perioden. Mot slutten av vinteren kan ungfuglene ha lært hvor de finner mat og hvile og hvordan de unngår jegere, slik at tap av foreldre får mindre betydning. Denne forklaringen er sannsynlig, men ble ikke testet eksperimentelt.

Studien gjelder én standfuglbestand i ett fylke i Connecticut, og bare 22 fugler inngikk i gruppen som mistet foreldre tidlig. Jaktpress, trekk og familieatferd kan være annerledes andre steder. Dataene kan heller ikke fullt ut skille virkningen av foreldretap fra omstendighetene som gjorde hele familier utsatt for jegere.

Likevel gir den lange oppfølgingen sjelden dokumentasjon på en indirekte kostnad ved jakt. Tidligjakt på kanadagås er utbredt i Nord-Amerika og brukes ofte for å redusere store standfuglbestander. Funnene tyder på at forvaltere bør vurdere både antall voksne som felles og om avhengige ungfugler får økt dødelighet når foreldrene tas ut i september.

Kilder og bildekreditering

  1. Conover, M. R., & Head, L. J. (2026). Fate of orphans of Canada geese harvested by hunters in Connecticut, USA, depends upon which month the parents were killed. Wildlife Biology, 2026, e01644.Primary open-access research article, first published 10 April 2026. The 25-year Connecticut study compared 68 orphaned juveniles with matched non-orphans and found much poorer survival and recruitment when parental loss occurred during the September early hunting season.

Bilde: George Gentry / U.S. Fish and Wildlife Service — kanadagåsfamilie; representativt bilde, ikke fugler fra Connecticut-studien · Public domain · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Forvaltning

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Kanadagås Branta canadensis Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.