Buorm

Buorm (Natrix natrix) er Norges største slangeart og en av landets to giftløse slanger. Voksne buormer er vanligvis rundt 60–100 cm lange, og hunnene blir klart større enn hannene. Store hunner kan nærme seg 140 cm.

Fargen varierer fra grå og olivengrønn til brun eller nesten svart. De fleste har to tydelige gulhvite eller lyse flekker i nakken, men hos helt mørke, melanistiske individer kan disse mangle. Buormen har ryggskjell med en tydelig langsgående kjøl og rund pupill. En helt mørk buorm kan skilles fra melanistisk hoggorm (Vipera berus) blant annet på den runde pupillen, store skjell på issen og én skjellrad mellom øyet og munnen.

Navnet Natrix natrix ble tidligere brukt om buorm over nesten hele Europa, men genetiske og morfologiske studier har snevret inn artsavgrensningen betydelig. Den ibero-maghrebiske formen ble anerkjent som den separate arten Natrix astreptophora i 2016, og studier av kontaktsoner rundt Rhinen støttet artsstatus for Natrix helvetica i 2017.

Dagens N. natrix har derfor en mer østlig utbredelse enn eldre litteratur ofte viser. Arten forekommer fortsatt i Norge og resten av Skandinavia og videre gjennom Sentral- og Øst-Europa og inn i Vest-Asia, mens N. helvetica overtar lenger vest og N. astreptophora finnes i Sørvest-Europa og Nordvest-Afrika.

I Norge er buormen særlig knyttet til våtmark og landskap med tjern, myrer, stilleflytende elver eller andre ferskvannsmiljøer, men den kan bevege seg langt fra vann gjennom skog, enger og kulturlandskap. Gode leveområder har gjerne en mosaikk av åpne solingsplasser, tett vegetasjon som skjul, mye amfibiebytte, egnede eggleggingssteder og frostfrie steder for overvintring.

Arten kan også bruke sterkt menneskepåvirkede miljøer når de riktige elementene finnes. Kompost- og møkkhauger kan gi verdifulle eggleggingssteder, mens dammer, tett vegetasjon og sammenhengende skjul gjør det mulig å bevege seg mellom næringsområder, solingsplasser og overvintringssteder.

Amfibier dominerer dietten. Frosker og padder er særlig viktige, men salamandere, fisk og enkelte små pattedyr, fugler eller andre virveldyr kan også tas.

Kostholdet endrer seg med kroppsstørrelsen. Store hunner kan ta betydelig større byttedyr enn hanner og mindre individer, mens unge buormer er sterkere avhengige av små amfibier. Den nære koblingen til amfibier gjør produktive dammer og våtmarksmosaikker viktige selv om slangene også tilbringer mye tid et stykke fra vann.

Buormen jakter aktivt både på land og i vann, særlig rundt dammer og andre områder med mye amfibier. Den er en svært god svømmer og kan forfølge bytte gjennom grunt vann og tett kantvegetasjon, men kan også ligge på lur og ta bytte fra bakhold.

En studie publisert i 2020 dokumenterte buorm som klatret opp i vegetasjonen og ventet på løvfrosker (Hyla arborea) over bakken. Når byttet først er grepet, svelges det levende uten bruk av gift eller kveling. Kombinasjonen av aktiv leting, svømming og bakholdsangrep gjør at arten kan utnytte amfibier i flere deler av det samme våtmarkslandskapet.

Buormen er hovedsakelig dagaktiv og soler seg ofte for å heve kroppstemperaturen før den blir aktiv. Den kan bevege seg over store områder i løpet av sommeren. Om vinteren ligger den i dvale i frostfrie skjul, blant annet hulrom, ganger i bakken, komposthauger og andre beskyttede steder. Flere individer kan bruke samme gode overvintringsplass.

Når buormen blir truet, forsøker den som regel å flykte. Hvis den blir presset, kan den frese, flate ut den fremre delen av kroppen og skille ut et sterkt illeluktende sekret fra kloakken. Et særlig karakteristisk forsvar er å spille død, også kalt thanatose: slangen ruller over på ryggen, åpner munnen, lar tungen henge ut og ligger slapp. Tidlig om våren kan flere buormer samles nær overvintringsstedene.

Paringen skjer hovedsakelig etter at buormene kommer fram om våren, men paring om høsten forekommer også. Flere hanner kan samle seg tett rundt den samme hunnen.

Buormen legger egg, noe som gjør varme eggleggingssteder særlig viktige nær den nordlige utbredelsesgrensen. Hunnen oppsøker gjerne kompost, møkkhauger og råtnende vegetasjon. Et svensk feltforsøk publisert i 2012 ga 71 % klekkesuksess i møkkhauger og 43 % i kompost, mens ingen av eggene i de undersøkte naturlige stedene klekket. Resultatet viser hvor avhengig vellykket eggutvikling kan være av slike varme steder i kjølig klima.

I kjøligere dalfører som Nittedal ser buorm ut til å være avhengig av møkkhauger av storfe og hest som eggleggingsplasser. I varmere områder på vestsiden av Oslofjorden kan røsslyngtuer og steinsprekker også brukes, selv om dokumentasjonen er mer begrenset.

En femårig studie fra de italienske Alpene fant ett kull på 4–24 egg per hunn sent i juli, og større hunner la flere egg. Hunnene ble kjønnsmodne ved omtrent 6–8 år på det kjølige alpestedet, mot rundt 4–5 år i en tidligere undersøkt svensk lavlandsbestand. Klimaet kan dermed ha stor betydning for hvor raskt buormen vokser og når den blir kjønnsmoden.

Temperaturen styrer også utviklingen i egget. Et svensk inkubasjonsforsøk publisert i 2012 ga en gjennomsnittlig inkubasjonstid på omtrent 33 dager ved 31 °C og 71 dager ved 19 °C. Ungene er selvstendige fra klekking.

Buormen er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske bestandsstørrelsen og utviklingen er dårlig kjent. Buormen er vanligst i lavlandet på Østlandet og Sørlandet og forekommer svært sporadisk lenger nord.

Lokalt kan tap av amfibiedammer, redusert tilgang på byttedyr, trafikk og mangel på egnede eggleggingssteder påvirke bestanden. Tradisjonelle møkk- og komposthauger kan samtidig gi verdifulle varme steder for eggutvikling, særlig i kjøligere områder.