Beltedvergand

Beltedvergand (Nettapus coromandelianus) er en av verdens minste andefugler og lever i tropiske og subtropiske våtmarker fra Sør- og Sørøst-Asia til Australia. Voksne fugler er omtrent 26–30 cm lange og veier rundt 280 g.

Voksne hanner er tydelig tegnet, med hovedsakelig hvitt hode, hals og underside, mørkegrønne oversider med metallisk glans, et mørkt belte rundt halsroten og røde øyne. Hunnen er mer gråbrun, med mørk øyestripe og lys øyenbrynsstripe. To underarter er anerkjent, der den australske N. c. albipennis er geografisk skilt fra nominatformen i Asia.

Beltedvergand foretrekker lavereliggende ferskvannsvåtmarker med mye vannvegetasjon. Typiske leveområder er grunne innsjøer, dammer, sumper, reservoarer og rolige partier av elver, særlig der flyteplanter gir både mat og skjul.

Arten kan bruke både naturlige våtmarker og egnede menneskeskapte vann, og i deler av Sør-Asia finnes den også på forholdsvis små landsbydammer. Den sterke tilknytningen til vegetasjonsrike ferskvann gjør at drenering og forringelse av grunne våtmarker kan få stor betydning lokalt.

Kostholdet består hovedsakelig av plantemateriale, særlig frø og deler av vannplanter som plukkes ved eller like under vannoverflaten. Små vannlevende virvelløse dyr blir også spist og gir et animalsk innslag i en ellers overveiende plantebasert diett.

Det meste av maten tas ved å duppe, plukke fra flytende vegetasjon eller beite direkte ved vannoverflaten snarere enn gjennom langvarige dykk. Denne måten å finne mat på er en viktig grunn til at arten er så tett knyttet til rolige, vegetasjonsrike våtmarker.

Beltedvergand sees vanligvis i par eller små grupper, men større ansamlinger kan oppstå der forholdene for næringssøk er gode. Den er hovedsakelig dagaktiv og tilbringer mye tid svømmende mellom flyteplanter eller hvilende nær vegetasjon.

I motsetning til mange andre ender sitter dvergender gjerne i trær og kan også overnatte der. Den lille kroppen og forholdsvis sterke føttene passer godt til denne livsstilen, og trær er dessuten viktige under hekkingen fordi reiret legges i hulrom over bakken.

Hekkingen er nært knyttet til sesongregn og økende vannstand, så tidspunktet varierer gjennom artens store utbredelsesområde. Parene hekker i naturlige hulrom i trær som står i eller nær våtmarker. Hannen kan følge hunnen når reirplass velges, men det er hunnen som ruger.

Kullene kan være bemerkelsesverdig store. En feltstudie publisert i 2012 i Assam registrerte 10–18 egg per kull, med et gjennomsnitt på rundt 14, og en rugetid på omtrent 28–29 dager. Ungene er godt utviklet når de klekkes og forlater hulrommet kort tid etterpå ved å hoppe ned mot bakken eller vannet og følge de voksne. Forskerne foreslo at slike store kull kan bidra til å veie opp for dødelighet etter at ungene har forlatt det beskyttede reirhulrommet.

Beltedvergand er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt fra Sør-Asia til Australia.

Utviklingen i India er mer bekymringsfull. State of India’s Birds 2025 viser en rask langsiktig tilbakegang på omkring 54,55 %, sammen med en nåværende årlig nedgang på omkring 2,94 %. Arten er standfugl og våtmarksspesialist i India, slik at tap og forringelse av grunne vegetasjonsrike våtmarker er særlig relevant selv om den globale rødlistekategorien fortsatt er LC.

Drenering av våtmarker, tap av vannvegetasjon, forurensning og andre endringer i grunne ferskvannsområder kan redusere lokale bestander. Fordi arten er avhengig av både produktive våtmarker og trær med egnede reirhull, er det viktig å bevare vegetasjon og eldre trær rundt våtmarkene selv der arten fortsatt er lokalt vanlig.