Kvinand

Kvinand (Bucephala clangula) er en mellomstor dykkand med bredt, trekantet hode og kompakt kropp. Den hekker gjennom boreale områder i Eurasia og Nord-Amerika og overvintrer lenger sør der det finnes åpent vann. Voksne hanner er tydelig svart-hvite, med glinsende mørkegrønt hode, en rund hvit flekk mellom øyet og nebbet og sterkt gult øye. Hunnen har varmt brunt hode og grå kropp. Voksne fugler er omtrent 40–51 cm lange og veier 600–1 300 g.

I flukt lager de raske vingeslagene en karakteristisk kvinende lyd, særlig tydelig hos hannen. Sammen med det store hodet, den korte halsen og den raske, direkte flukten gir dette arten et svært gjenkjennelig uttrykk også på avstand.

I Norge hekker kvinanda vanlig ved innsjøer og stillerennende elver i skogsområder i Sørøst- og Midt-Norge. På Vestlandet er den svært fåtallig, mens den i Nord-Norge hekker spredt i passende habitat nord til Stabbursdalen og Pasvik. Egnede reirhulrom i store trær eller fuglekasser nær vann er en viktig del av habitatet.

Utenom hekkesesongen bruker arten større innsjøer, elver, elvemunninger og beskyttede kystområder. Isfritt vann er den viktigste vinterforutsetningen, og flokker kan samle seg der grunne og produktive næringsområder forblir åpne.

Kvinanda lever hovedsakelig av vanninsekter og larvene deres, krepsdyr og bløtdyr, men tar også amfibier, småfisk, fiskeegg og mindre mengder plantemateriale. Sammensetningen varierer med årstid og habitat: virvelløse dyr er særlig viktige på boreale hekkevann, mens fisk og bunnlevende byttedyr kan få større betydning om vinteren.

Kvinanda finner maten ved dykking og driver seg fram under vann hovedsakelig med beina mens vingene holdes tett inntil kroppen. Mye av næringssøket foregår i forholdsvis grunt og åpent vann, men fuglene bruker også dypere eller mer strømrike områder når lønnsomme byttedyr er konsentrert der. Byttet svelges vanligvis under vann.

En feltstudie langs kysten av Sør-Sverige registrerte overvintrende kvinender som søkte næring på dyp ned mot omkring 6 m. Næringssøket foregår ofte i små grupper, og fugler som ligger nær hverandre kan synkronisere dykkene slik at store deler av en flokk forsvinner og dukker opp igjen nesten samtidig. Vinterstudier i Skottland viste også at voksne hanner dykket lenger enn hunner, særlig i estuarier, noe som passer med at de større hannene lettere kan utnytte konsentrert bunnføde på dypere eller mer strømrike steder.

Kvinender som hekker der innsjøer og elver fryser til, trekker mot isfrie vann om høsten og vender tilbake tidlig om våren. Norske hekkefugler overvintrer dels langs kysten her i landet og dels i Danmark, Nederland, Storbritannia og Frankrike.

Trekkavstanden varierer derfor mye mellom individer og bestander. Mange fugler blir relativt langt nord dersom åpne vann og gode næringsområder finnes, mens andre flytter betydelig lenger sør. Vinterflokkene kan bli store på særlig gode lokaliteter.

Kvinanda er hulruger og er avhengig av store trehull, ofte gamle reirhull etter hakkespetter, men tar også gjerne i bruk egnede fuglekasser. I Norge er gamle reirhull etter svartspett viktige naturlige hekkeplasser. Kurtisen starter lenge før egglegging og er markert: hannen kaster hodet langt bakover, skyter det fram igjen, sparker vann og gir ulike lyder, mens hunnen svarer med egne positurer.

Tilgangen på reirhulrom kan begrense hvor mange par som får hekke. Et langvarig reirkasseforsøk i Sør-Finland viste at flere kasser ga flere hekkende par på forsøksvannene, men ikke flere kull eller flygedyktige unger. Det tyder på at andre begrensninger blir viktigere når mangelen på reirplasser reduseres.

Kullstørrelsen varierer gjennom utbredelsesområdet; europeiske data viser vanligvis 8–11 egg. Hunnen ruger alene i omtrent 29–30 dager. Ungene klekkes velutviklede, dunete og bevegelige og forlater reiret omtrent et døgn senere. Ligger reiret høyt i et tre, hopper de rett ut av åpningen og ned på bakken før de følger moren til vannet og begynner å finne mat selv. De blir flygedyktige etter omtrent 57–66 dager.

Kvinand har også reirparasittisme innen arten. Noen hunner legger egg i andre kvinenders reir. En studie publisert i 2006 viste at parasittiske hunner oppsøkte reirplasser som andre hadde brukt og oftere la egg på steder som tidligere hadde vist seg trygge.

Kvinanda er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 30 000 og 40 000 individer. Bestandsutviklingen var for dårlig kjent til å tallfeste sikkert i grunnlaget for 2021-vurderingen, men det fantes ingen tegn til nedgang, og arten ble beholdt som livskraftig. Den europeiske bestanden ble også vurdert som stabil.

Lokalt er gamle trær med egnede hulrom og god vannkvalitet viktige forutsetninger. Fuglekasser kan være nyttige der naturlige reirhull er få, men de erstatter ikke behovet for produktive vannområder og et skogmiljø som over tid utvikler nye naturlige hultrær.