Fjellrype

Fjellrype (Lagopus muta) er en kompakt hønsefugl fra arktiske og alpine landskap. Den blir omtrent 34–38 cm lang, har et vingespenn på rundt 55–65 cm og veier vanligvis omkring 400–700 g i fastlandsbestandene, med stor variasjon mellom årstider, kjønn og regioner. Føtter og tær er tett fjærkledd, noe som både reduserer varmetap og fordeler kroppsvekten over myk snø.

Draktskiftet gjennom året er en av artens viktigste tilpasninger. Om vinteren er fuglene nesten helt hvite bortsett fra den svarte stjerten, mens sommerdrakten er fint spraglet i grått og brunt og går i ett med stein og tundravegetasjon. Hannen har en tydelig svart stripe fra nebbet gjennom øyet også i vinterdrakt. Lirype (Lagopus lagopus) er vanligvis større og brunere om sommeren og sterkere knyttet til vier- og buskvegetasjon i lavere terreng.

På Svalbard finnes den større og tyngre underarten svalbardrype (L. m. hyperboreus), som bygger opp betydelige fettreserver før vinteren og kan veie over 900 g.

Fjellrype lever i treløse arktiske og alpine områder: vindutsatte rabber, steinete skråninger, ur, fjellhei og platåer med lav vegetasjon. I Arktis kan den finnes helt ned mot havnivå, mens den lenger sør i hovedsak er knyttet til høyfjellet over tregrensen.

Bruken av landskapet endrer seg gjennom året etter snø, vind og mattilgang. Fuglene kan flytte mellom avblåste rabber der vegetasjon er tilgjengelig og mer skjermede skråninger under dårlig vær, men de fleste bestander er standfugler fremfor regelmessige langdistansetrekkere.

Voksne fjellryper er hovedsakelig planteetere. Knopper og skudd fra vier og bjørk, dvergbusker, blader, blomster, bær og frø er viktige næringskilder, og sammensetningen varierer mye mellom områder og årstider. Om vinteren søker fuglene gjerne mat på steder der vinden har blåst vegetasjonen fri for snø.

Kyllingene trenger mer protein enn voksne fugler og spiser store mengder insekter og andre små virvelløse dyr de første ukene. Etter hvert som de vokser, går kostholdet gradvis over til den planteføden som dominerer hos voksne.

Om våren holder hannene territorier og bruker rop, korte spillflukter og kroppsstillinger for å markere seg og jage rivaler. Utenom hekkingen avtar territorialiteten, og fuglene kan samles i mindre eller større flokker.

De fleste bestander foretar sesongforflytninger fremfor regelmessige langdistansetrekk, men bevegelsene kan likevel være betydelige. En toårig studie publisert i 2020 fulgte 84 radiomerkede fjellryper i Midt-Norge. Den lengste registrerte forflytningen mellom vinterområdene og hekketiden var 79,5 km, og fuglene som fortsatt ble fulgt i mai–juli befant seg i gjennomsnitt 20,3 km fra fangststedene om vinteren.

Om vinteren kan fjellryper også grave seg ned i løs snø og søke ly i snøhuler eller ganger under streng kulde, der snølaget gir bedre isolasjon enn den eksponerte overflaten.

Fjellrype er et viktig byttedyr for flere arktiske og alpine rovdyr, men det best dokumenterte forholdet er til jaktfalk (Falco rusticolus). På Island danner de to artene et tett koblet rovdyr–byttedyr-system: jaktfalken er sterkt avhengig av rype, og langtidsstudier viser at både antall jaktfalker og reproduksjonen deres reagerer på endringer i rypebestanden. Fjellrev (Vulpes lagopus), ravn (Corvus corax) og ugler tar også egg, kyllinger eller voksne fugler i deler av utbredelsesområdet.

En studie publisert i 2025 fra nordlige Fennoskandia, der både fjellrype og lirype forekommer, fant at ryper av slekten Lagopus utgjorde omtrent 98 % av byttedyrene som ble levert til undersøkte jaktfalkreir. Jaktfalkens hekkesuksess økte også med tettheten av ryper.

Kamuflasjen er fjellrypas viktigste første forsvar. Fuglene blir ofte sittende urørlige til faren kommer nær og stoler på en sesongdrakt som går i ett med snø, stein og tundravegetasjon før de letter.

Hekkingen starter når snøsmeltingen om våren åpner egnede flekker i fjellet. Hunnen lager en grunn grop på bakken mellom steiner eller lav vegetasjon. Kullene er store og varierer geografisk, vanligvis med omkring fem til elleve egg, mens større ytterpunkter er dokumentert. Hunnen ruger alene i omtrent 21–23 dager.

Kyllingene klekkes med dun og kan gå og finne mat kort tid etter at de forlater reiret, men hunnen fortsetter å varme, lede og forsvare dem. Insekter er særlig viktige i den raske tidlige veksten. Ungene kan gjøre korte flygninger etter omtrent 10–15 dager og blir selvstendige etter rundt 10–12 uker.

Fjellrype er en jaktbar viltart i Norge, og jakt gir ekstra dødelighet i bestander som allerede varierer kraftig fra år til år. I den norske sporingsstudien publisert i 2020 ble jaktmortaliteten under vinterjakta i februar anslått til omtrent 9 %.

Fjellrypejakt har lange tradisjoner i Norge, både som støkkjakt og, i enkelte områder, snarefangst. Effekten av jakt avhenger blant annet av lokal bestandstetthet og kyllingproduksjon og kan få større betydning i år med lave rypebestander. Norske jaktordninger kan derfor variere gjennom dags- og sesongkvoter og hvor mange jaktkort som gjøres tilgjengelige.

Fjellrype er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den sirkumpolare utbredelsen består av mange isolerte og regionalt svært ulike bestander med forskjellige lokale utviklingstrekk.

Klimaendringer er en særlig bekymring for sørlige fjellbestander. En studie fra de vestlige italienske Alpene fant at sen høstsnø var knyttet til svakere bestandsutvikling, muligens fordi hvit vinterdrakt blir mer synlig mot snøfri mark. Oppvarming kan også redusere egnede alpine leveområder.

På Fastlands-Norge er fjellrype også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste 2021. Arten var nær truet i 2015, men overvåkingen fra 2010–2019 viste en tydelig økning. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 200 000–400 000 individer, men naturlige bestandsvariasjoner er store.

Svalbardrype (L. m. hyperboreus) er også vurdert som livskraftig på Svalbard. I overvåkingsområdet økte tettheten av territorielle stegger fra 2014 til 2019, mens et godt totalanslag for hele svalbardbestanden fortsatt mangler.