Toppand

Toppand (Aythya fuligula) er en kompakt eurasisk dykkand som har fått navn etter den smale fjærtoppen som henger fra bakhodet. Voksne hanner er tydelig svart-hvite, med gule øyne, blågrått nebb og en lang, glinsende svart fjærtopp. Hunnene er mørkebrune med kortere topp og kan ha et variabelt lyst felt ved nebbroten. Voksne fugler er omtrent 40–47 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 850 g.

Arten kan ligne bergand (Aythya marila), men toppanda er mørkere over ryggen, har et mer markert bakhode og viser som regel i det minste antydning til den karakteristiske fjærtoppen. Hunnene kan være vanskeligere å skille, særlig når det lyse feltet ved nebbroten er mer utviklet hos ei toppand.

I Norge hekker toppanda spredt over store deler av landet ved grunne ferskvann, dammer, magasiner og rolige elvepartier. Tett vegetasjon eller øyer nær åpent vann gir gode reirplasser, og arten bruker også mange menneskeskapte vann i parker og tettsteder.

Utenom hekkingen flytter fuglene ofte til større innsjøer, magasiner, elvemunninger og skjermede kystområder. Arten er særlig knyttet til vann der det finnes mye bunnlevende smådyr og der vannflaten holder seg åpen gjennom vinteren.

Bløtdyr, akvatiske insekter, krepsdyr og andre virvelløse dyr utgjør mesteparten av kostholdet, supplert med vannplanter og av og til småfisk. Sebramuslinger og andre små muslinger kan bli særlig viktige på produktive vinterområder.

Toppanda finner vanligvis maten gjennom gjentatte dykk til bunnen eller neddykket vegetasjon. Mange dykk varer rundt 20 sekunder, men både tiden under vann og pausen ved overflaten endrer seg med dybde og hvor energikrevende næringssøket er. Forsøk med toppender har vist at når arbeidet under vann blir mer energikrevende, kan fuglene bruke lengre tid på å søke etter mat under dykket og øke oksygenopptaket ved overflaten framfor bare å forlenge pausen mellom dykkene.

Selve håndteringen endrer seg også med byttet. Forsøk publisert i 1992 viste at muslinger under omtrent 16 mm kunne siles ut fra en vannstrøm fuglen skapte gjennom nebbet, slik at flere kunne samles effektivt, mens større muslinger ble plukket opp og håndtert enkeltvis. Da dykkedybden økte fra 1 til 5 m, ble fuglene stadig mer selektive for de mindre muslingene som kunne samles raskt i den begrensede tiden på bunnen. Skallene svelges og knuses senere i muskelmagen, slik at både energikostnaden ved dykkingen og kostnaden ved å bearbeide hard føde påvirker hvilke byttedyr som er mest lønnsomme.

Arten er delvis trekkfugl. Norske hekkefugler overvintrer trolig for det meste utenfor landet, særlig i Nederland og Storbritannia, mens mange toppender som overvintrer i Sør-Norge antas å komme østfra. Fugler fra nordlige og østlige områder trekker generelt mot isfrie innsjøer, magasiner, elvemunninger og kystområder om høsten.

En europeisk analyse av vintertellinger fra 1980–2010 viste at toppandas vinterutbredelse forskjøv seg nordøstover i takt med økende vintertemperaturer. Vinterflokkene kan bestå av hundrevis eller tusenvis av individer, og forskyvningen viser hvor tett sesongbevegelsene er knyttet til hvor egnet åpent vann fortsatt finnes.

Hunnen plasserer reiret på bakken nær vann, ofte skjult i vegetasjon eller på en øy. Kurtisen foregår på vannet, der hannene viser fram den lange fjærtoppen sammen med en serie kroppsstillinger og lyder. Et vanlig kull består av 8–11 egg, som hunnen ruger i omtrent 25 dager.

Andungene klekkes velutviklede og dekket av dun, med åpne øyne og evne til å gå og svømme kort tid etterpå. De forlater reiret kort tid etter klekking, men holder seg sammen med hunnen mens de lærer hvor de finner mat og hvordan de unngår fare. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 45–50 dager.

Hos toppand forekommer også reirparasittisme innen arten: hunner kan legge egg i andre toppenders reir. En langvarig studie ved Engure-våtmarken i Latvia kombinerte eggtilsettingsforsøk med observasjoner av naturlige reir og fant at moderate nivåer av parasittisme i liten grad påvirket vertshunnenes hekkesuksess. Hunnene gjorde ingen tydelige forsøk på å fjerne de ekstra eggene, men reir med mer enn seks parasittiske egg hadde noe lavere hekkesuksess.

Toppanda er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 13 000 og 18 000 individer. Historisk var arten først og fremst knyttet til Nord-Norge, særlig Finnmarksvidda, men den ekspanderte kraftig i Sør-Norge gjennom 1900-tallet. Det var ingen klar dokumentasjon på norsk bestandsnedgang i grunnlaget for 2021-vurderingen, selv om flere naboland hadde negative trender.

God vannkvalitet, rikelig med akvatiske virvelløse dyr og egnede våtmarker er fortsatt viktige for lokale bestander, men arten vurderes samlet som livskraftig i Norge.