Hvitkinngås

Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en kompakt, middels stor gås knyttet til Arktis og Nord-Europa. Voksne fugler blir omkring 58–70 cm lange og veier vanligvis 1,5–2,0 kg. Det hvite ansiktet står i sterk kontrast til svart isse, hals og øvre bryst, mens ryggen er grå med mørk tverrtegning og buken lys. Kjønnene er like, men hannene er i gjennomsnitt noe større.

Fra ringgås (Branta bernicla) skilles den lettest på det omfattende hvite ansiktet og den sterke kontrasten mellom svart bryst og lys buk. Kanadagås (Branta canadensis) er betydelig større og har svart hode med bare en hvit kinnflekk. Det engelske navnet «barnacle goose» kommer fra en middelaldersk forestilling om at fuglene utviklet seg fra rur, fordi europeerne lenge ikke visste hvor gjessene som dukket opp om vinteren hekket.

Hekkehabitatet er mer variert enn bildet av en ren «klippehekker» kan gi inntrykk av. Par kan hekke på små øyer, holmer og skjær, på fjellhyller og skråninger, men også på relativt flat tundra. Trygge reirplasser og gode oppvekstområder for familiegruppene kan ligge flere kilometer fra hverandre.

Under trekk og om vinteren bruker hvitkinngåsa strandenger, kystbeiter og i økende grad jordbruksarealer. Store flokker kan pendle mellom gode beiteområder og tradisjonelle hvileplasser langs kysten.

Hvitkinngås er en spesialisert planteeter som hovedsakelig beiter gress, starr, blader, røtter og annen lav vegetasjon. På de arktiske hekkeplassene utnytter den tidlige snøfrie flekker og går gradvis over til mer gress, starr og andre karplanter utover sommeren.

Hvitkinngåsa deles tradisjonelt i tre arktiske hovedpopulasjoner med ulike trekkruter. Fugler fra Nordøst-Grønland overvintrer hovedsakelig i vestlige Skottland og Irland, Svalbardbestanden ved Solway Firth på grensen mellom England og Skottland, mens bestanden fra Nordvest-Russland og Baltikum hovedsakelig overvintrer langs kysten av Tyskland og Nederland.

Svalbardfuglene forlater Solway Firth i april eller tidlig i mai og raster langs norskekysten, særlig på Helgeland, før de fortsetter nordover i andre halvdel av mai. Høsttrekket begynner fra slutten av august og inn i september. Bjørnøya er en viktig rasteplass, selv om enkelte fugler trolig flyr direkte fra Spitsbergen til Storbritannia. Familiegruppene holder sammen gjennom den første vinteren og normalt helt fram til vårtrekket året etter.

Fastlandshekkende hvitkinngjess i Sør-Norge følger i hovedsak den samme trekkruten og bruker de samme vinterområdene som den russisk-baltiske bestanden. Ringmerking av fugler fra Oslofjordområdet viser et regelmessig sørtrekk til Nordsjøkysten, særlig til Nederland og også til Tyskland. I internasjonal bestandsforvaltning regnes de norske fastlandsfuglene derfor til den tempererte baltisk-nordsjø-delen av Russland–Tyskland/Nederland-bestanden. Trekket er langt kortere enn for de arktisk hekkende russiske fuglene, og vinterområdet for denne samlede bestanden omfatter i dag også Danmark og Sør-Sverige.

Hvitkinngås hekker både som enkeltpar og i kolonier. Begge kjønn bidrar til det grunne reiret, som fores med plantedeler og dun. Hunnen legger vanligvis fire til fem egg og ruger alene i 24–25 døgn, mens hannen oppholder seg i nærheten og holder vakt.

Ungene er reirflyktere, altså godt utviklet ved klekking, og kan finne mat selv kort tid etterpå. Foreldre og unger forlater reiret umiddelbart og beveger seg mot næringsrike oppvekstområder, noen ganger flere kilometer fra reirplassen. Unger som klekkes på høye fjellhyller må derfor ta seg ned kort tid etter klekking. De blir flygedyktige etter omkring 40–45 døgn.

Langtidsstudier på Svalbard viser også at tidspunktet for våren kan påvirke mer enn selve hekkestarten. I år med tidlig vår begynte hunnene oftere å reprodusere ved yngre alder, noe som viser hvordan forholdene på de arktiske hekkeplassene kan påvirke livshistorien over flere år.

Hvitkinngås er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. De tre store bestandene vokste kraftig etter at det historiske jaktpresset ble redusert, og arten har også utvidet hekkeområdet sørover i Nord-Europa.

På Fastlands-Norge er hvitkinngås vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden ble i 2015 anslått til 1 200–1 400 individer og var økende. Bestanden er liten, men solide og økende bestander i naboland gir stor mulighet for innvandring og bidrar til at arten fortsatt regnes som livskraftig. Fastlandshekkingen begynte mot slutten av 1970-årene etter utsetting av parkfugler i Oslofjordområdet, og senere har også naturlig innvandring fra den voksende svenske bestanden bidratt til spredningen.

På Svalbard er arten også vurdert som livskraftig på rødlista for Svalbard. Bestanden vokste fra trolig bare noen hundre fugler etter 1940-tallet til omkring 36 000 ved tellingene vinteren 2019/20. Vinteren 2021/22 døde imidlertid mer enn 13 000 Svalbard-hekkende hvitkinngjess under H5N1-utbruddet i Solway Firth, omtrent en tredel av Svalbardbestanden som bruker denne trekkruten. Hendelsen viser hvor raskt selv en stor livskraftig bestand kan rammes når svært mange fugler samles på de samme vinterområdene.