Tundragås

Tundragås (Anser albifrons) er en mellomstor gås som blir omtrent 64–81 cm lang, har et vingespenn på rundt 130–165 cm og vanligvis veier omkring 2,0–3,3 kg. Voksne fugler har en tydelig hvit flekk rundt nebbroten, oransje bein og uregelmessige svarte flekker og bånd over buken. Ungfugler mangler den hvite pannen og bukmarkeringene den første høsten.

Arten er mindre og mer kompakt enn grågås (Anser anser). Dverggås (Anser erythropus) er en vanskeligere forvekslingsart, men er mindre, kortere i halsen og rundere i hodet, med en tydelig gul øyering og en hvit panneflekk som vanligvis strekker seg høyere opp på hodet.

Hekkende tundragjess lever i åpne arktiske og subarktiske landskap med tundradammer, myrer, elvedaler, våte starrenger og innsjøkanter. Reiret ligger vanligvis på forholdsvis tørr mark med god oversikt og kort vei til våtmarker der familien kan finne mat.

Under trekk og vinter flytter arten til langt mer produktive lavlandsområder, blant annet våte gressmarker, kystmyrer, grunne innsjøer, reservoarer og jordbruksland. Trygge felles overnattingsplasser på vann kan ligge et stykke fra beiteområdene, og flokkene flyr derfor ofte faste daglige ruter mellom dem.

Tundragås er hovedsakelig planteeter. Den beiter på gress og starr og spiser også blader, skudd, røtter og jordstengler. På hekkeplassene gir den raskt voksende tundravegetasjonen næringsrik sommerføde.

Jordbruksland er viktig på mange trekk- og vinterområder. Flokkene beiter på grasmark, stubbåkre, spillkorn og nysådde eller spirende avlinger, og kan derfor utnytte menneskepåvirkede landskap langt mer intensivt enn naturlige våtmarker alene ville tillatt.

I familieperioden etter klekking skifter hekkende voksne alle vingefjærene samtidig og er midlertidig ute av stand til å fly. Ikke-hekkende fugler og fugler som har mislyktes med hekkingen kan felle tidligere og foreta egne forflytninger til særskilte fjærfellingsområder. Trygge våtmarker med god mattilgang er derfor særlig viktige mens fuglene er flygeudyktige.

En studie publisert i 2019 sammenlignet 91 GPS-spor fra tundragjess knyttet til Nordsjø- og pannoniske trekkruter. Bestandene overlappet sterkest under fjærfellingen, da fugler fra begge brukte Pyasina-deltaet på Tajmyrhalvøya. To merkede gjess skiftet mellom trekkruter rundt fjærfellingen og tidlig høst, noe som viser at slike forflytninger også kan skape mer langvarig utveksling mellom bestander.

Familiebåndene er uvanlig viktige i tundragåsas sosiale liv. Par holder gjerne sammen i mange år, og foreldre og unger blir vanligvis værende sammen gjennom den første vinteren. Enkelte unger fortsetter å holde kontakt med foreldre eller søsken også etter det første leveåret.

Utenom hekkingen inngår disse familiegruppene i flokker som kan bestå av hundrevis eller tusenvis av fugler. Gjessene overnatter samlet, flyr mellom næringsområder i organiserte formasjoner og holder kontakt med hyppige lyse, latteraktige eller bjeffende rop.

Tundragås er en langdistansetrekkfugl, men arten har ikke én felles trekkrute. Ulike hekkebestander følger forskjellige trekksystemer mellom arktiske hekkeområder og vinterområder i Europa, Asia og Nord-Amerika, og sporingsstudier viser stor variasjon selv mellom bestander som hekker relativt nær hverandre.

Trekket er sterkt sosialt og kan læres innen familien. En studie publisert i 2020 fulgte én komplett familie på seks gjess over omtrent 2 300 km under vårtrekket. En av foreldrene lå hele tiden først i V-formasjonen, og hannen ledet mesteparten av tiden. Ungfuglene gjennomførte dermed reisen innen en erfaren familieenhet fremfor å navigere ruten alene.

Vinterutbredelsen kan også endre seg over tid. En 31-årig studie publisert i 2026 fra Hortobágy nasjonalpark i østlige Ungarn fant at høstantallet økte fra færre enn 2 000 til over 30 000 fugler, samtidig som regelmessig overvintring oppsto fra midten av 2000-tallet. Mildere vintre var sterkt knyttet til både økningen og framveksten av det nye vinterområdet.

Hekkingen starter raskt etter ankomst til tundraen fordi den produktive arktiske sommeren er kort. Hunnen lager et grunt reir på bakken og fôrer det med vegetasjon og dun, gjerne på litt forhøyet mark nær vann. Kullet består vanligvis av fire til sju egg.

Hunnen står for det meste av rugingen i omtrent 22–28 dager, mens hannen holder vakt i nærheten. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og kan gå, svømme og beite selv, men begge foreldrene leder og beskytter dem. Ungfuglene gjør vanligvis sine første lengre flygninger etter rundt 40–45 dager, og familien holder normalt sammen gjennom trekket og den første vinteren.

Ringmerkingsdata viser at arten kan bli svært gammel. Den nordamerikanske aldersrekorden for en vill tundragås er over 34 år.

Store vinterflokker bruker ofte beitemark, stubbåkre og voksende avlinger, og denne nære koblingen til jordbruk kan skape konflikt der mange gjess beiter på dyrket mark. Samtidig gir jordbruksland svært produktive næringsområder som i mange regioner gjør det mulig for store mengder tundragås å overvintre.

Arten jaktes også i deler av utbredelsesområdet. I Nord-Amerika varierer jakttider og kvoter mellom bestandene, mens ringmerking og bestandstellinger brukes til å følge overlevelse og endringer i antall.

Tundragås er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Verdensbestanden er stor, men bestander knyttet til ulike trekkruter kan ha svært forskjellig utvikling.

Regionale bestander er avhengige av nettverk av hekke-, raste-, fjærfellings- og vinterområder fordelt over kontinenter. Tap eller forstyrrelse av viktige lokaliteter kan derfor påvirke en bestand selv om arten globalt er trygg.

I Norge er tundragås vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste 2021 fordi arten ikke har en etablert hekkebestand her. Et blandingspar med kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) gjorde hekkeforsøk i Nordland i 2002 og 2003, men ellers finnes det ikke tegn på regelmessig hekking. Tundragås opptrer derimot som trekk- og vintergjest.