Gravand

Gravand (Tadorna tadorna) er en stor og langbeint andefugl med et utseende som på mange måter ligger mellom en typisk and og en liten gås. Voksne fugler har en svært karakteristisk fjærdrakt i hvitt, svart og kastanjebrunt, med mørkegrønt hode, knallrødt nebb og rosarøde bein. En svart stripe går langs midten av buken. Hannen er større og får en tydelig rød kul ved nebbroten i hekketiden, mens hunnen har mindre nebb og ofte mer hvitt rundt nebbasis.

Arten er omtrent 58–67 cm lang med et vingespenn på rundt 110–133 cm og veier i gjennomsnitt omtrent 1,25 kg, med rundt 1,31 kg hos hanner og 1,08 kg hos hunner. Kombinasjonen av hvit kropp, kastanjebrunt brystbånd, svarte vingefjær og rødt nebb gjør voksne gravender enkle å kjenne igjen.

I Norge er gravanda først og fremst knyttet til langgrunne kystområder med store fjære- og mudderflater og rik bunndyrfauna. Den hekker vanlig langs mye av kysten og bruker også saltenger, beskyttede bukter, brakkvann og små holmer. Enkelte par finnes ved ferskvann eller andre våtmarker i innlandet.

Hekkeplassen kan ligge et stykke fra selve beiteområdet. Fordi reiret vanligvis skjules i et hull eller en gang under bakken, kan parene fly mellom sandholdig mark, hulrom eller andre egnede reirplasser og nærliggende gruntvannsområder der de voksne og senere ungene finner mat.

Gravanda lever hovedsakelig av små bunndyr. I norske gruntvannsområder er små snegler særlig viktige, men den tar også muslinger, krepsdyr, børstemark, insektlarver og andre virvelløse dyr. Alger, frø og annet plantemateriale inngår i mindre grad i kostholdet.

Fuglene søker næring ved å føre nebbet gjennom våt mudderbunn og grunt vann og filtrere ut små byttedyr. De kan også plukke fra overflaten og vende kroppen opp-ned på grunt vann. Tidevannet styrer mye av aktiviteten langs kysten, fordi store næringsrike mudderflater blir tilgjengelige når sjøen trekker seg tilbake.

Den sosiale organiseringen endrer seg tydelig gjennom året. Mot slutten av vinteren bryter etablerte par ut av de større vinterflokkene og sprer seg langs egnede strender og våtmarker. Hekkende par kan bli sterkt territorielle, og uvanlig for ender kan begge medlemmer av paret delta i forsvaret av et næringsområde mot andre gravender.

Etter hekkingen avtar territorialiteten og fuglene blir langt mer flokklevende igjen. De samles i større grupper under forflytningene etter hekkingen, vingemytingen og vinteren, før parene igjen skiller seg ut fra flokkene når neste hekkesesong nærmer seg.

Norske gravender overvintrer hovedsakelig langs Nordsjøkysten. Etter hekkingen skjer et særpreget mytetrekk til Vadehavet, der fuglene samles for å skifte alle flygefjærene samtidig.

Omfanget er enormt: tellinger i den tyske delen av Vadehavet lå i gjennomsnitt på rundt 206 000 mytende gravender i 1996–2002. Senere gikk antallet ned der samtidig som større konsentrasjoner dukket opp i den nederlandske delen, noe som viser at tyngdepunktet for mytingen kan flytte seg innen Vadehavet. Fuglene er flygeudyktige i flere uker og er derfor avhengige av lite forstyrrede tidevanns- og havområder i denne perioden.

Gravender er i hovedsak monogame og kan beholde parforholdet mellom hekkesesonger. Reiret er uvanlig for en så stor andefugl og plasseres ofte i kaninhull, andre ganger i naturlige hulrom, hule trær, under bygninger eller i andre mørke skjulesteder. Reiret fores med vegetasjon og dun.

Et vanlig kull består av omtrent 8–10 egg. Hunnen ruger i rundt 29–31 dager, mens hannen holder seg i området og bidrar til forsvar. De dunete ungene forlater reiret kort tid etter klekking og ledes til vannet. Flere kull kan etter hvert slå seg sammen i større ungeflokker som voktes av et mindre antall voksne. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 45–50 dager.

Gravand er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble anslått til omtrent 3 000–5 000 individer. Bestanden har økt i Nord-Norge og virker samlet sett stabil i Sør-Norge, selv om utviklingen varierer regionalt; blant annet ble det registrert en betydelig nedgang i Oslo og Akershus mellom 2001 og 2019.

Arten er avhengig av store, produktive gruntvannsområder gjennom hekketiden og av et lite antall svært viktige myteområder i Vadehavet senere på året. Tap eller forstyrrelse av slike tidevannsområder kan derfor få betydning selv om arten samlet sett ikke regnes som truet.