Kamand

Kamand (Sarkidiornis melanotos) er en av de største endene og blir omtrent 64–79 cm lang med et vingespenn på rundt 116–145 cm. Voksne fugler har hovedsakelig hvitt hode og underside med mørke flekker, glinsende blågrønn til purpursvart overside og en tydelig svart-hvit kontrast i flukt. Hannene er større enn hunnene og utvikler artens mest karakteristiske trekk: en stor, sideflatet svart utvekst oppå nebbet.

Utveksten er størst hos hanner i hekketiden og kan bli mindre utenom hekkingen. Hunnene mangler den store strukturen og er lettere bygd, mens ungfugler er mattere og brunere. I Afrika og Asia er voksne hanner svært karakteristiske.

Kamand ble tidligere behandlet sammen med den svært lignende søramerikanske formen som én art. Moderne sjekklister anerkjenner nå to arter: kamand (Sarkidiornis melanotos) i Afrika og Asia og kjølnebband (Sarkidiornis sylvicola) i Sør-Amerika.

Splitten ble tatt inn av Clements og Norsk navnekomité for fugl i 2018 og beholdes i dagens globale sjekklister. Eldre litteratur kan derfor bruke S. melanotos også om søramerikanske fugler, noe som gjør at historiske utbredelsesbeskrivelser kan se langt videre ut enn artsavgrensningen som brukes her.

Kamand bruker mange typer tropiske og subtropiske ferskvannsvåtmarker, blant annet innsjøer, myrer, brede elvepartier, reservoarer, sumper, flommarker og gressland som oversvømmes i regntiden. Den foretrekker ofte områder med en blanding av grunt vann, flytende eller høy vannvegetasjon og eldre trær i nærheten.

Trærne er særlig viktige fordi naturlige hulrom gir mange av hekkeplassene. Bruken av våtmarker kan variere sterkt med årstiden, og fuglene kan flytte langt når regn fyller midlertidige dammer, flommarker og gressland som senere tørker ut igjen.

Kostholdet domineres av frø, korn og annet plantemateriale, inkludert vannvegetasjon. Vanninsekter og andre små virvelløse dyr tas også, og frosker og småfisk er registrert mer sporadisk.

Fuglene finner mat ved å duppe i overflaten, tippe kroppen fram for å nå mat under vann og beite eller plukke frø på mudderflater og nærliggende marker. Denne fleksibiliteten gjør at kamand kan utnytte både naturlige flommarker og enkelte jordbrukslandskap.

Kamand er hovedsakelig dagaktiv og opptrer alene, i par eller i løse grupper, mens større ansamlinger kan dannes ved særlig produktive våtmarker. Mellom næringsøktene hviler fuglene på åpent vann, langs bredder eller andre rolige deler av våtmarken og kan opptre sammen med andre andefugler.

Arten er en sterk flyger og reagerer raskt på skiftende vannforhold ved å flytte mellom våtmarker når regn og oversvømmelser skaper nye næringsområder, og videre når midlertidige vann tørker inn. Denne bevegeligheten gjør at kamand kan følge sterkt sesongpregede våtmarksressurser over store landskap.

Hekkingen er tett knyttet til regn og oversvømmelser. I afrikanske hekkedata forekom kamand oftere hekkende i måneder med mer nedbør enn gjennomsnittet, og den samme hovedsammenhengen gjelder gjennom mye av det tropiske utbredelsesområdet. Hannene blir mer synlige og konkurransepregede i denne perioden og kan være knyttet til flere hunner der habitat og reirplasser er gode, fremfor å danne ett eksklusivt par. Den store utveksten på nebbet er mest utviklet i hekketiden og fungerer trolig i visuell konkurranse og oppvisning.

Reir legges oftest i trehull eller hule stammer, men tett vegetasjon og andre skjermede steder kan også brukes. En hunn legger vanligvis omtrent åtte til elleve egg og ruger i rundt 28–30 dager. Flere hunner kan legge egg i det samme hulrommet, og felles reir med opptil omkring 50 egg er rapportert.

Andungene klekkes med dun og kan gå, svømme og forlate reiret kort tid etter klekking. De er fortsatt avhengige av hunnen for veiledning og beskyttelse, og flygefjærene er fullt utviklet etter omtrent 65–70 dager.

Kamand er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika og Asia.

State of India’s Birds 2025 plasserer arten i kategorien lav bevaringsprioritet (Low Priority) i India. Langtidsestimatet er en liten økning på omtrent 3,7 %, mens det nyere årlige estimatet er en liten nedgang på rundt 0,78 %; usikkerheten rundt begge dekker både økning og nedgang, slik at ingen av dem viser en tydelig nasjonal retning. Lokale bestander er samtidig avhengige av flommarker, grunne våtmarker og eldre trær med reirhulrom.