Sporegås

Sporegås (Plectropterus gambensis) er den største andefuglen i Afrika og en av de tyngste nålevende artene i andefamilien. Voksne fugler er omtrent 75–115 cm lange og veier rundt 2,2–7,45 kg, med hanner som er betydelig større enn hunnene. Fjærdrakten er hovedsakelig mørk, i kontrast til hvitt ansikt og omfattende hvitt på vingene og undersiden, mens nebbet og den nakne ansiktshuden er rødlige.

Arten har fått navnet sitt fra den harde, spisse sporen ved håndleddet på hver vinge. Hannene har særlig kraftige sporer og utvikler også en tydeligere knøl ved basis av nebbet. Arten tilhører andefamilien Anatidae, men representerer en særpreget linje som plasseres i underfamilien Plectropterinae. Den er ikke en ekte gås og anses for å være evolusjonsmessig nærmere gravender og gravgjess enn typiske gjess.

Sporegås bruker et bredt spekter av ferskvannsmiljøer, blant annet innsjøer, elver, myrer, sumper, flomsletter, sesongvann og kunstige magasiner. Fuglene forlater regelmessig vannet for å beite på nærliggende gressland og jordbruksarealer.

Arten er fåtallig eller fraværende i de tørreste delene av Afrika og unngår vanligvis sterkt saltholdig vann. Produktive våtmarker omgitt av gressland eller dyrket mark kan samle særlig store mengder fugler utenom hekkesesongen.

Plantemateriale dominerer kostholdet. Vannvegetasjon, gressblader og frø, røtter og dyrkede kornslag som mais, hvete og ris blir spist. Insekter og andre smådyr gir et tillegg, og termitter og biller er blant de bedre dokumenterte virvelløse byttedyrene.

Næringssøket foregår både i våtmarker og på land. Sporegjess beiter, plukker frø og korn fra åkre og søker føde i grunt vann, mens ungfugler også er observert mens de dykker etter småfisk.

Fuglene søker ofte næring i de kjøligere delene av dagen og hviler nær vann i varmere perioder, samtidig som de beveger seg mellom våtmark, gressland og åkre når mat- og vannforholdene endrer seg.

Enkelte sporegjess kan bli giftige for dyr eller mennesker som spiser kjøttet deres fordi fuglene kan spise plasterbiller (Meloidae). Billene inneholder cantharidin og beslektede giftige forbindelser som kan bli værende i kroppsvevet hos gåsa.

Giftigheten kommer fra kostholdet og er ikke en medfødt egenskap hos arten. Den oppstår bare der fuglene har tilgang på giftstoffholdige plasterbiller og spiser nok av dem, slik at mange sporegjess ikke er giftige.

Sporegås er hovedsakelig dagaktiv. De skarpe vingesporene brukes i aggressive møter og til forsvar, særlig av store hanner.

Til tross for den tunge kroppsbygningen er sporegåsa en bemerkelsesverdig rask og kraftig flyger. En toppfart på 142 km/t er registrert, den høyeste dokumenterte flygehastigheten hos noen andefugl. Fuglene forflytter seg regelmessig mellom næringsområder, våtmarker og hvileplasser.

Utenom hekkesesongen er sporegås utpreget sosial. Fuglene opptrer vanligvis i flokker og kan samle seg i langt større mengder ved produktive våtmarker, næringsområder og felles myteplasser etter hekkingen.

Gruppene blir mindre sammenhengende i hekketiden, når parene holder territorier og hannene blir mer aggressive mot rivaler. De store sesongsamlingene står dermed i tydelig kontrast til den mer territorielle hekkeperioden.

Parforholdet i hekketiden er forholdsvis kortvarig. Hannen bidrar til å forsvare territoriet, men deltar lite i rugingen og forlater vanligvis familien etter at ungene har klekket. Hunnen velger og bygger reiret, ruger kullet alene og tar hånd om ungene.

Reirplassene er uvanlig varierte. Mange reir skjules i gress eller siv på litt hevet mark nær vann, men arten bruker også jordsvinhuler, hulrom i trær og forlatte reir etter store fugler som skyggefugl og rovfugler, noen ganger høyt over bakken. Kullet består vanligvis av omtrent 7–14 egg, og rugingen varer rundt 30–31 dager.

Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og holder seg sammen med hunnen mens de finner mat selv og utvikler seg. Flygefjærene er ferdig utviklet ved omtrent 12 ukers alder, og de blir flygedyktige kort tid etter.

Sporegås utnytter gjerne dyrkede vekster og kunstige vannforekomster. Damanlegg og utvidet jordbruk har skapt flere nærings- og hvileområder i deler av det sørlige Afrika og har bidratt til lokale bestandsøkninger.

Den samme tilpasningsevnen kan føre til konflikt når flokker beiter på mais, hvete, ris og andre avlinger. Arten jaktes også for mat i deler av utbredelsesområdet, noe som gjør den kostholdsavhengige giftigheten særlig relevant der plasterbiller inngår i fuglenes lokale kosthold.

Sporegås er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara og er lokalt tallrik i egnede våtmarkslandskap.

Jakt, forringelse av våtmarker og konflikt på jordbruksarealer kan påvirke bestander lokalt, mens kunstige vannforekomster og jordbruksressurser har vært gunstige i andre områder. Arten er ikke globalt truet i dag.