Kornkråke

Kornkråke (Corvus frugilegus) er en svært sosial kråkefugl som finnes over store deler av Europa og tempererte deler av Asia. Voksne fugler er omtrent 44–46 cm lange, har et vingespenn på rundt 81–94 cm og veier omkring 280–540 g. Fjærdrakten er glinsende svart med fiolett eller blålig skjær, og voksne kjennes lett på det bare gråhvite hudpartiet rundt nebbroten.

Ungfuglene beholder fjær rundt nebbroten de første månedene og kan derfor ligne svartkråke (Corvus corone corone). Kornkråka virker likevel ofte slankere, med lengre og spissere nebb og en litt mer toppet hodeform. Det nakne ansiktspartiet utvikles etter hvert som fuglen blir voksen.

Kornkråka er karakteristisk for åpne jordbrukslandskap. Åkre, beitemark, gressletter og andre åpne områder gir gode steder for næringssøk, mens store trær brukes til hekking og felles hvileplasser. Landsbyer, parker, alleer og utkanten av tettsteder kan fungere godt dersom det fortsatt finnes åpne matområder i nærheten.

Moderne jordbruk kan både skape og fjerne gode forhold. Pløying og kort vegetasjon gjør jordlevende smådyr lettere tilgjengelige, mens svært intensiv drift kan redusere mattilgangen og fjerne gamle trær og små landskapselementer. Derfor varierer utviklingen mye mellom regioner: kornkråka er fortsatt vanlig i enkelte jordbruksområder, men har gått kraftig tilbake andre steder.

Kornkråka er alteter, men mye av maten finnes på bakken. Meitemark, biller, insektlarver og andre jordlevende virvelløse dyr er viktige, sammen med korn, frø og annet plantemateriale. Fuglene tar også frukt, små virveldyr, åtsler og matrester når muligheten byr seg.

Det lange nebbet egner seg godt til å stikke ned i jord og torv. Flokker sprer seg ofte utover jorder og beitemark, der fuglene undersøker bakken systematisk og raskt følger etter hverandre til områder der pløying eller annen aktivitet plutselig har gjort mye mat tilgjengelig.

Utenom hekkesesongen kan store flokker pendle daglig mellom jordbruksområder der de finner mat og tradisjonelle nattkvarter. Slike forflytninger kan dekke betydelige avstander uten å være egentlige sesongtrekk, og knytter den daglige områdebruken tett til hvor mat og trygge hvileplasser finnes.

Få europeiske kråkefugler er like sterkt sosiale som kornkråka. Fuglene hekker i kolonier, søker ofte næring i flokker og kan samles i store felles nattkvarter utenom hekkesesongen. Parforhold kan vare i mange år, og partnerne sitter ofte tett sammen, pusser hverandres fjær og deler mat. De sosiale båndene er derfor viktige langt utover selve hekkingen.

Kornkråker er mye brukt i forskning på kognisjon hos kråkefugler. I et laboratorieforsøk publisert i 2006 løste sju av åtte fugler raskt en fysisk oppgave der mat måtte flyttes gjennom et rør uten å falle i en felle. De fleste klarte også å overføre løsningen når utseendet på oppgaven ble endret, selv om bare ett individ lyktes når de visuelle holdepunktene ble endret mer grunnleggende. Resultatene viser avansert fysisk problemløsning uten å bevise at fuglene forstår alle de skjulte fysiske kreftene som virker i oppgaven.

Enda mer påfallende er det at kornkråker i fangenskap spontant har brukt og modifisert redskaper, selv om arten ikke er kjent for regelmessig redskapsbruk i naturen. En studie publisert i 2009 viste at fugler valgte funksjonelle redskaper, bøyde ståltråd til kroker og brukte flere redskaper i riktig rekkefølge for å nå mat. Det tyder på at avansert fysisk kognisjon hos kråkefugler ikke er begrenset til arter som er avhengige av redskapsbruk i naturen.

Kornkråka er delvis trekkfugl. Fugler i Vest-Europa og andre milde områder kan bli nær hekkeplassene hele året, mens mange bestander lenger nord og øst trekker sørover og vestover om høsten. Ungfugler er ofte mer tilbøyelige til å spre seg eller trekke enn etablerte voksne.

I Norge er bildet ulikt mellom bestandene. Voksne fugler i Trøndelag er hovedsakelig standfugler, mens ungfuglene og bestanden som hekker ved Mjøsa i større grad trekker til Nord- og Mellom-Europa. Vær og mattilgang påvirker hvor langt fuglene flytter seg.

Kornkråker hekker i kolonier, ofte i grupper av høye trær der mange titalls eller flere reir kan ligge tett sammen. Reiret er en kraftig plattform av kvister foret med røtter, gress og annet mykere materiale. Parene vender ofte tilbake til samme koloni år etter år og reparerer eller bygger opp reirene tidlig om våren. Kurtisen kan omfatte gjentatte bukkinger med hengende vinger, utbredt hale og kraftige rop, og hannen kan tilby hunnen mat.

En klassisk studie fra Cornwall, publisert i 1960, fant at begge kjønn deltok i reirbyggingen. Hannen gjorde vanligvis mest av arbeidet med den grove kviststrukturen, mens hunnen sto for mer av utformingen av reirskålen og foringen. Under rugingen ble hunnen matet på reiret av hannen.

Et vanlig kull består av tre til fire egg, men to til sju er registrert. Hunnen ruger vanligvis i omtrent 15–16 dager. Kornkråka har normalt ett kull i året. Etter klekking fortsetter hannen å bringe mye av maten, mens begge foreldrene deltar i omsorgen for ungene. Ungene forlater vanligvis reiret etter omtrent 32–34 dager, men holder seg fortsatt sammen med foreldrene og kolonien en tid.

Globalt er kornkråka klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden er anslått til omtrent 800 reproduserende individer, fordelt på fire små og isolerte hovedbestander ved Trondheim, Mjøsa, Horten og i Rogaland.

De norske forekomstene ligger langt fra de store bestandene i Sør-Skandinavia, slik at rask naturlig rekolonisering etter lokale tap er lite sannsynlig. Flere av de norske bestandene har dessuten gått tilbake over tid.

Som kolonihekker er kornkråka særlig sårbar dersom hekkeområdene ødelegges. Felling av store hekketrær, utbygging rundt koloniene eller gjentatt sterk forstyrrelse kan ramme mange par samtidig. Intensivering av jordbruket kan dessuten redusere jordlevende byttedyr og fjerne beitemark, treklynger og andre landskapselementer som brukes til næringssøk og hekking.

Direkte forfølgelse kan også påvirke bestanden; enkelte fugler kan bli skutt, blant annet ved forveksling med andre kråkefugler. Den lille og oppdelte norske bestanden gjør lokale tap vanskeligere å erstatte.

Kornkråka er avhengig av etablerte kolonitrær og åpne næringsområder i nærheten. Fordi mange par kan bruke den samme lille gruppen av trær, kan felling eller sterk forstyrrelse ved én koloni påvirke en merkbar del av en lokal bestand samtidig. Åpne åkre, beitemark og gressområder med mye jordlevende smådyr er tilsvarende viktige gjennom store deler av året.

De norske bestandene er små og geografisk isolerte, slik at endringer ved enkeltkolonier kan få stor regional betydning. Utviklingen i hver koloni gir derfor mye informasjon om hvordan den norske bestanden endrer seg over tid.