Flekknebband

Flekknebband (Anas poecilorhyncha) er en stor gressand fra det indiske subkontinentet og fastlandsområdene i Sørøst-Asia. Voksne blir omtrent 58–63 cm lange, har et vingespenn på rundt 83–95 cm og veier vanligvis omkring 0,86–1,07 kg. Fjærdrakten er gråbrun med tydelig skjellmønster, mens hodet og halsen er lysere.

Det svarte nebbet har en iøynefallende gul tupp. Nominatformen har også røde flekker nær nebbroten, vanligvis tydeligst hos hannen og noen ganger svake eller fraværende hos hunnen. Hvite tertiærfjær langs kroppssiden og et grønt vingespeil med brede hvite kanter er andre gode kjennetegn. Voksne hanner beholder i grove trekk den samme fjærdrakten gjennom året og får ikke en sterkt avvikende drakt utenom hekkesesongen.

Den nært beslektede kinaanda (Anas zonorhyncha) behandles nå som egen art i AviList og mangler de røde flekkene ved nebbroten. En mitogenomstudie publisert i 2024 sekvenserte tre flekknebbender fra Jaipur Zoo i Rajasthan og sammenlignet dem med nært beslektede Anas-linjer. De indiske prøvene dannet en egen genetisk gruppe, mens sekvenser merket A. poecilorhyncha fra Kina grupperte nærmere kinaand, og én grupperte blant stokkender. De uventede plasseringene kan skyldes det svært nære slektskapet i denne andegruppen, hybridisering eller feilbestemmelse av enkelte arkiverte sekvenser.

Flekknebband bruker mange typer ferskvannsvåtmark, blant annet innsjøer, sumper, dammer, reservoarer, rolige elver, oversvømte marker og rismarker. Grunt vann med kant- eller flytevegetasjon gir både gode næringsområder og skjul for reir og kull.

Arten er hovedsakelig standfugl og ikke en langdistansetrekker, men kan flytte seg betydelig lokalt når nedbør, flommer og vannstand endrer seg. Kunstige våtmarker og vann i jordbruksland kan derfor bli viktige leveområder der naturlige våtmarker er få.

En stor del av kostholdet består av vannplanter, frø, korn og annet plantemateriale. Vannlevende virvelløse dyr og andre små animalske byttedyr tas også, særlig når de er lett tilgjengelige.

Som andre gressender finner den mye av maten ved eller like under vannflaten ved å dyppe hode og hals ned i vannet eller tippe kroppen framover med halen i været. Næringssøkingen er ofte særlig intens rundt skumring og om natten, men fuglene spiser også på dagtid.

Flekknebband opptrer ofte i par eller små grupper og kan samle seg i større flokker utenom hekketiden. Mellom perioder med næringssøk bruker fuglene mye tid på hvile og fjærstell langs vegetasjonsrike våtmarkskanter, gjerne nær skjul når de får være i fred.

Ved fare kan de lette raskt fra vannet. Begge kjønn gir lyder som i grove trekk minner om stokkand (Anas platyrhynchos), og kontaktlydene blir særlig tydelige når fuglene beveger seg mellom nærings- og hvileområder eller samhandler i grupper.

Hekketiden følger nedbør og lokale våtmarksforhold og varierer derfor gjennom utbredelsesområdet. I Nord-India er hekkingen ofte konsentrert fra juli til september eller oktober, mens hekking i Sør-India ofte registreres omkring november og desember. Reiret er vanligvis en gressforet skål eller grop skjult i tett vegetasjon nær vann.

Et kull inneholder ofte omtrent 8–14 egg. Hunnen står for rugingen, som varer rundt 24–26 dager. Andungene er reirflyktere: de klekkes med dun og kan gå, svømme og finne mat kort tid etter at de forlater reiret. Hunnen leder og beskytter kullet mens ungene vokser og utvikler flygefjær.

Flekknebband er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Sør- og Sørøst-Asia.

State of India's Birds 2025 beregner en langsiktig nasjonal økning på omtrent 44,11 %, med et usikkerhetsintervall på 25,41–65,64 %. Det nyere årlige estimatet er +0,14 %, men intervallet fra −0,86 til +1,15 % krysser null, så det finnes ingen tydelig nyere nasjonal endring. Lokale bestander kan likevel påvirkes av drenering av våtmarker, forurensning, forstyrrelser, jakt og forringelse av grunne ferskvannsområder.