Stokkand

Stokkand (Anas platyrhynchos) er en av verdens mest utbredte og kjente ender og stamformen til de fleste tamender. Voksne fugler blir omtrent 50–65 cm lange og veier rundt 0,72–1,58 kg.

Hannen i praktdrakt har glinsende grønt hode, gult nebb, et smalt hvitt halsbånd, kastanjebrunt bryst og lys grå kropp. Hunnen er spraglete brun med oransje og svart nebb. Begge kjønn har et blått til fiolett vingespeil med hvite kanter. Etter hekketiden myter hannen til en mattere eklipsedrakt som ligner hunnens, men beholder et gulaktig nebb og mørkere bryst.

Stokkanden bruker et svært bredt utvalg grunne ferskvanns- og brakkvannsmiljøer, blant annet myrer, dammer, innsjøer, sakteflytende elver, flomsletter, magasiner, elvemunninger, kystlaguner, jordbruksområder og parker.

Arten tåler betydelig menneskelig påvirkning og kan hekke i små urbane våtmarker så lenge det finnes vann, skjul og egnede reirplasser.

Stokkanden er altetende. Frø, blader, røtter, knoller, korn og vannplanter utgjør mye av kostholdet, sammen med vanninsekter, snegler, krepsdyr, mark og andre smådyr.

Forholdet mellom plante- og dyreføde varierer mye med årstid og habitat. I hekkesesongen kan animalsk føde utgjøre en stor del av kosten og er særlig viktig for hunnene og de raskt voksende ungene.

Stokkanden er en klassisk gressand. Den finner mat i vannoverflaten, beiter på land og tipper ofte framkroppen ned i vannet mens halen peker opp, slik at den når vannplanter, frø og smådyr uten de langvarige dykkene som er typiske for dykkender.

Næringssøk foregår både dag og natt og kan flyttes i tid etter vær, forstyrrelser, jaktpress og mattilgang. Det fleksible repertoaret gjør at stokkanden kan utnytte alt fra grunne naturlige våtmarker til oversvømte jorder og urbane dammer.

Stokkanden er aktiv både dag og natt. Utenom perioder med intensivt næringssøk eller trekk brukes mye tid på hvile, bading og fjærstell, ofte på åpent vann eller skjermede bredder der fuglene samtidig kan oppdage farer tidlig.

Arten tilpasser døgnrytmen lett til lokale forhold. Fugler på steder med mye forstyrrelse kan bli mer aktive når det er roligere, mens individer som er vant til mennesker kan opptre svært annerledes enn sky fugler i områder med jakt.

Utenom hekkesesongen er stokkender utpreget sosiale og kan danne store flokker ved produktive våtmarker, næringsområder og overvintringsplasser. Flokkstørrelsen endrer seg raskt når fuglene beveger seg mellom mat, hvilevann og trygge nattplasser.

Flokkene er dynamiske framfor stabile sosiale enheter, og individer slutter seg til eller forlater dem når lokale forhold endrer seg. Parforhold dannes lenge før hekkingen og parene holder sammen innenfor de større flokkene fram til hekketerritorium og reirplass blir viktigere.

Bevegelsesmønsteret varierer sterkt gjennom det enorme utbredelsesområdet. Nordlige bestander er ofte tydelige trekkfugler og flytter sørover når våtmarkene fryser, mens fugler i mildere klima og mange urbane bestander kan være stedfaste eller bare foreta korte sesongbevegelser.

I Norge overvintrer mange av hekkefuglene i landet. Fugler i og rundt byene er ofte stasjonære, mens fugler fra høyereliggende områder gjerne trekker mot kysten om vinteren. Noen individer trekker også ut av Norge.

Trekkatferden er fleksibel også på individnivå og kan påvirkes av arv fra oppdrettede stokkandlinjer. En studie publisert i 2025 fant at nordamerikanske stokkender med større genetisk innslag fra oppdrettslinjer startet og avsluttet vårtrekket senere, trakk kortere distanser og overvintret eller etablerte seg lenger sør. Det viser at menneskeskapt genetisk innblanding kan påvirke en sentral del av den ville livssyklusen.

Pardannelsen begynner ofte om høsten eller vinteren. Kurtisen omfatter ritualiserte hodebevegelser, lyder, kroppsstillinger og korte spillflygninger, og flere hanner kan kurtisere den samme hunnen før et parforhold etableres.

Hunnen velger en skjult reirplass, vanligvis på bakken nær vann, men noen ganger i et trehull, en blomsterkasse, på et tak, en balkong eller et annet høytliggende sted. Hun former en grunn skål av vegetasjon i nærheten og forer den med dun. Hannen kan holde seg i området mens eggene legges, men trekker vanligvis bort under rugingen.

Kullet består av ett til tretten egg, ofte rundt åtte til tolv. Hunnen ruger alene i omtrent 23–30 dager. De dunkledde ungene klekker godt utviklet og forlater vanligvis reiret i løpet av 13–16 timer for å følge moren til vannet. De kan svømme allerede det første døgnet. Hunnen leder og beskytter kullet fram til ungene nærmer seg flygedyktig alder etter omtrent 50–60 dager.

Stokkanden er den viktigste ville stamformen til nesten alle tamandraser; moskusand (Cairina moschata) er det store unntaket blant domestiserte ender. Genetiske studier tyder på at domestiseringen av tamender med opphav i stokkand begynte for omtrent 2 200–2 500 år siden, selv om det nøyaktige opphavet er komplisert av senere genflyt mellom ville og domestiserte bestander.

Kunstig seleksjon har skapt enorme forskjeller i kroppsstørrelse, fjærdrakt, veksthastighet, eggproduksjon og fettlagring. Raser som pekingand og ulike verperaser kan derfor se og fungere svært annerledes enn ville stokkender, samtidig som de fortsatt kan pare seg med dem og få fruktbart avkom.

Rømte tamender og oppdrettede stokkender som settes ut for jakt, parer seg regelmessig med ville stokkender og kan føre til omfattende genetisk innblanding. Store utsettinger av oppdrettsstokkender har allerede endret den genetiske sammensetningen i ville bestander i deler av Europa og Nord-Amerika.

Stokkanden hybridiserer også lett med nært beslektede gressender. Der mennesker har innført arten utenfor den naturlige utbredelsen, kan dette true små stedegne andebestander gjennom genetisk innkrysning. Forskning i Sør-Afrika har dokumentert hybridisering med stedegne ender, mens studier i Nord-Amerika viser at arv fra oppdrettslinjer også kan endre trekkatferden.

Mating av ender i parker er en annen vanlig kontakt med mennesker. Regelmessig fôring med brød og annen bearbeidet mat kan fortrenge et mer variert naturlig kosthold og samle mange fugler på små områder, med mer tilgrising og tett kontakt mellom individene som følge.

Stokkanden er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt naturlig utbredelsesområde og er fortsatt tallrik, selv om bestandstrender varierer mellom regioner og med tørke og våtmarksforhold.

I Norge er stokkanden også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 86 000–150 500 individer, og overvåkingen for 2007–2019 tydet på en stabil bestand.