Maskeplystreand

Maskeplystreand (Dendrocygna viduata) er en langbeint og svært sosial andefugl som finnes på begge sider av Atlanteren: over det meste av Afrika sør for Sahara og Madagaskar og gjennom store deler av Sør-Amerika. Voksne fugler er omtrent 46–53 cm lange og veier rundt 685–820 g. Det hvite ansiktet og strupen står i skarp kontrast til svart bakhode og bakre hals, mens brystet er kastanjebrunt og buken svart; fint tverrstripete okerfargede flanker og brun rygg fullfører den karakteristiske fjærdrakten.

Hann og hunn ser svært like ut. De lange beina og den oppreiste holdningen er typisk for plystreender, det samme er de tydelige plystrelydene som brukes ofte i flukt og når flokkene beveger seg samlet. Arten går lett på land og kan også sitte i trær.

Maskeplystreand bruker mange typer ferskvannshabitater, blant annet grunne innsjøer, myrer, sumper, flomsletter, elver, deltaer, reservoarer, rensebassenger og rismarker. Hekkende fugler foretrekker ofte midlertidig oversvømte våtmarker med tett kantvegetasjon.

Store permanente våtmarker blir særlig viktige under den årlige vingefjærfellingen, når fuglene midlertidig mister flygeevnen. I denne perioden er de avhengige av trygge vannområder med mye mat og liten forstyrrelse.

Dietten er hovedsakelig plantebasert. Frø fra gress og starr, ris, mais, sorghum, vannvegetasjon og knoller er viktige, mens bløtdyr, krepsdyr og insekter tas oftere i enkelte sesonger.

Maskeplystreand søker næring i vannoverflaten, tipper kroppen framover og sonderer i mykt mudder, og kan også beite på land. Store flokker kan spre seg utover grunt vann eller oversvømt gressland mens de spiser. Næringssøket foregår ofte fra skumring gjennom natten og inn i de tidlige morgentimene, slik at fuglene utnytter våtmarkene i de kjøligere og roligere delene av døgnet.

Dette er en av de mest sosiale endene i utbredelsesområdet. Utenom hekketiden kan flokkene telle hundrevis eller tusenvis av fugler og blander seg ofte med andre vannfugler. Fuglene er svært vokale ved avgang, landing og når flokkene beveger seg, og plystrelydene bidrar til å holde dem samlet.

Mye av den varmeste delen av dagen brukes til hvile, ofte i tette samlinger. Sesongbevegelsene er vanligvis lokale eller regionale og styres sterkt av nedbør, flom og når og hvor produktive våtmarker oppstår, framfor av én fast langdistansetrekkrute.

Hekkingen er tett knyttet til regn og oversvømmelse. I det sørlige Afrika starter den vanligvis med regntiden og topper seg fra desember til februar. Parene er monogame og kan hekke enkeltvis eller i løse grupper.

Reiret er som regel en grunn og godt skjult struktur blant høyt gress eller starr nær vann og bygges hovedsakelig av vegetasjon fra nærområdet. Kullet består av 4–13 egg. Begge kjønn ruger i rundt 26–30 dager, og hannen kan stå for en betydelig del av rugingen.

Andungene klekkes velutviklede og forlater reiret kort tid etterpå, men er fortsatt avhengige av begge foreldrene for beskyttelse og veiledning. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 9–12 uker. Hekkesuksessen kan variere sterkt mellom år fordi nedbøren styrer både våtmarksareal og mattilgang.

Maskeplystreand er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den globale bestanden er anslått til omtrent 1,41–1,70 millioner fugler, og den globale bestandstrenden regnes som økende.

I Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini er arten også klassifisert som livskraftig i 2025, men den regionale bestandstrenden er synkende og modellberegninger viser rundt 14 % reduksjon i utbredelsen over tre generasjoner. Forringelse av våtmarker, forurensning, endrede vannregimer og sykdomsutbrudd som fuglebotulisme og fugleinfluensa kan påvirke bestandene. Store permanente våtmarker er særlig viktige fordi fuglene samles der under vingefjærfellingen når de midlertidig ikke kan fly.